Snøgg islending
Víkingur Ólafsson er flink til å spela fort, men best spelar han i dei rolege satsane.
CD
Johann Sebastian Bach:
Klaververk
Víkingur Ólafsson, klaver. Deutsche Grammophon 2018
Grovt sett finst der to ulike måtar å nærma seg Johann Sebastian Bachs (1685–1750) verk på, den eine har noko objektivt ved seg og den andre noko subjektivt: Den fyrste blir gjerne kalla «historisk informert framføringspraksis», den andre har i grunnen ikkje noko namn, men kan kallast «mainstream». Fyrstnemnde freistar å tolka komponisten ut ifrå den stilistiske og instrumenttekniske kjennskapen me har om samtida hans, sistnemnde interpreterer han ut ifrå meir personlege smakskriterium og nyttar moderne instrument.
Eige arrangement
Me høyrer raskt at den teknisk suverene pianisten Víkingur Ólafsson soknar til sistnemnde, noko han stadfestar i den svært personlege teksten i CD-omslagsheftet, som kan tolkast som ei programerklæring. Dette reine Bach-albumet inneheld både originale klaverkomposisjonar og omarbeidingar av orgel- og vokalverk til klaver. Slike transkripsjonar gjort av klavervirtuosar har lang tradisjon (Ferruccio Busoni, Sergej Rachmaninov, Wilhelm Kempff, for å nemna nokre). Denne tradisjonen set Ólafsson seg sjølv i gjennom sitt fine arrangement av arien «Widerstehe doch der Sünde» frå kantaten med same namn, BWV 54.
Det er noko drøymande, ein hypnotisk flyt over måten han spelar rolege satsar som dette på, der han òg greier å framheva enkeltstemmer i satsen dynamisk. Dette siste kjem spesielt godt til sin rett i stykka som byggjer på salmar, som koralpreludiet Ich ruf zu dir, Herr Jesu Christ, BWV 639.
Svingen forsvinn
Men i dei snøgge satsane treffer Ólafsson ikkje alltid karakteren like godt. Han har ein tendens til å overdriva tempoa, til dømes i opningssporet, Preludiet i G-dur frå BWV 902. I fyrste delen, der melodien går i åttedels- og sekstendelsnotar, fungerer det greitt. Men i andre del, der det kjem tiradar med trettitodelsnotar, merkar me at grunntempoet er for høgt.
Endå tydelegare syner tendensen seg i Wilhelm Kempffs (1895–1991) transkripsjon av koralpreludiet Nun freut euch, lieben Christen g’mein, BWV 734, der Ólafsson driv tempoet in absurdum. Godt driv skal dette preludiet ha, men eit slikt hastverk toler det ikkje – svingen forsvinn, den som jo er noko av det finaste ved Bachs musikk.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
CD
Johann Sebastian Bach:
Klaververk
Víkingur Ólafsson, klaver. Deutsche Grammophon 2018
Grovt sett finst der to ulike måtar å nærma seg Johann Sebastian Bachs (1685–1750) verk på, den eine har noko objektivt ved seg og den andre noko subjektivt: Den fyrste blir gjerne kalla «historisk informert framføringspraksis», den andre har i grunnen ikkje noko namn, men kan kallast «mainstream». Fyrstnemnde freistar å tolka komponisten ut ifrå den stilistiske og instrumenttekniske kjennskapen me har om samtida hans, sistnemnde interpreterer han ut ifrå meir personlege smakskriterium og nyttar moderne instrument.
Eige arrangement
Me høyrer raskt at den teknisk suverene pianisten Víkingur Ólafsson soknar til sistnemnde, noko han stadfestar i den svært personlege teksten i CD-omslagsheftet, som kan tolkast som ei programerklæring. Dette reine Bach-albumet inneheld både originale klaverkomposisjonar og omarbeidingar av orgel- og vokalverk til klaver. Slike transkripsjonar gjort av klavervirtuosar har lang tradisjon (Ferruccio Busoni, Sergej Rachmaninov, Wilhelm Kempff, for å nemna nokre). Denne tradisjonen set Ólafsson seg sjølv i gjennom sitt fine arrangement av arien «Widerstehe doch der Sünde» frå kantaten med same namn, BWV 54.
Det er noko drøymande, ein hypnotisk flyt over måten han spelar rolege satsar som dette på, der han òg greier å framheva enkeltstemmer i satsen dynamisk. Dette siste kjem spesielt godt til sin rett i stykka som byggjer på salmar, som koralpreludiet Ich ruf zu dir, Herr Jesu Christ, BWV 639.
Svingen forsvinn
Men i dei snøgge satsane treffer Ólafsson ikkje alltid karakteren like godt. Han har ein tendens til å overdriva tempoa, til dømes i opningssporet, Preludiet i G-dur frå BWV 902. I fyrste delen, der melodien går i åttedels- og sekstendelsnotar, fungerer det greitt. Men i andre del, der det kjem tiradar med trettitodelsnotar, merkar me at grunntempoet er for høgt.
Endå tydelegare syner tendensen seg i Wilhelm Kempffs (1895–1991) transkripsjon av koralpreludiet Nun freut euch, lieben Christen g’mein, BWV 734, der Ólafsson driv tempoet in absurdum. Godt driv skal dette preludiet ha, men eit slikt hastverk toler det ikkje – svingen forsvinn, den som jo er noko av det finaste ved Bachs musikk.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?