Skrifta på ve ggen
Joe Henry lèt seg inspirere av poesien.
Joe Henry har ein eigen musikkfilosofi.
Pressefoto
Rock
Joe Henry:
Thrum
Ear Music /
Playground
Heile den menneskelege eksistensen sirklar rundt vår eiga tidsforståing, og det stort sett utan at vi tenkjer over det. Vi fell inn i rytmen som er livet. Dagane følgjer kvarandre og vert til veker, månader og år, heilt til det er over, eller noko uventa skjer.
Berre tidvis stoppar vi opp og vert fylte av undring og avmakt over det heile. I fleire av songane på det fjortande albumet Thrum inviterer Joe Henry til ein slik tenkjepause.
Det dreier seg om ein artist som er i stand til å lage stemningar og forteljingar som tek vare på det minste sekundet, og samstundes på tiåra som rullar av garde og gjer meir og meir framtid til fortid. Om framtida heiter det, i nøkkelsporet «Blood of the Forgotten Song», at ho er skriven «on the walls of the past in the blood of the forgotten song». Tygg på den.
Poesi
Eksistensiell americana, vil somme Henry-lyttarar nikke, men artisten sjølv har i samband med Thrum sagt at han denne gongen i vel så stor grad orienterer seg mot poesien: Han namngir Rilke, Whitman, Rimbaud og Rumi og dei tidlegaste musikalske impulsane som Bob Dylan, Louis Armstrong, Ray Charles, Duke Ellington, Randy Newman og Johnny Cash.
I diktinga finst ei røyst som kan leve fullt og heilt, vel vitande om at alt har ein ende, seier Henry, som vil verne om det uregjerlege, det ikkje-konforme. Første gongen eg høyrde artisten, var med Scar (2001), der han løfta fram jazzsaksofonisten Ornette Coleman og komikaren Richard Pryor.
sosialt samvit
Det sosiale samvitet står òg sentralt hos denne artisten, som skreiv «Keep Us in Song» i djup fortviling over det amerikanske presidentvalet for eit år sidan, og først etterpå innsåg at komposisjonen hadde vorte full av von.
Denne vona er også ei berande kraft på ei anna av årets plater: Lizz Wrights Grace, meld her i avisa for litt sidan – eit album som også er produsert av Henry, i likskap med etter kvart ganske mange flotte utgivingar frå folk som Elvis Costello og Solomon Burke, og i nyare tid Allen Toussaint og snart Joan Baez.
Henry har sin eigen musikkfilosofi: Også Thrum er spelt inn idet musikken vert framført, av menneske samla i eit rom, og det er Ryan Freeland som har laga opptaket og står for miksen. Songane er alle i midttempo, og ingen av dei har nemneverdig hastverk. Det er ein fryd å høyre korleis musikarane lyttar til det som vert sunge, og tilfører musikken nyansar deretter. Så har dei også spelt med Henry i mange år. Nok ein gong er sonen Levon med på saksofon. Dei andre er Jay Bellerose (trommer), David Piltch (bass) og Patrick Warren (tangentar).
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
Joe Henry:
Thrum
Ear Music /
Playground
Heile den menneskelege eksistensen sirklar rundt vår eiga tidsforståing, og det stort sett utan at vi tenkjer over det. Vi fell inn i rytmen som er livet. Dagane følgjer kvarandre og vert til veker, månader og år, heilt til det er over, eller noko uventa skjer.
Berre tidvis stoppar vi opp og vert fylte av undring og avmakt over det heile. I fleire av songane på det fjortande albumet Thrum inviterer Joe Henry til ein slik tenkjepause.
Det dreier seg om ein artist som er i stand til å lage stemningar og forteljingar som tek vare på det minste sekundet, og samstundes på tiåra som rullar av garde og gjer meir og meir framtid til fortid. Om framtida heiter det, i nøkkelsporet «Blood of the Forgotten Song», at ho er skriven «on the walls of the past in the blood of the forgotten song». Tygg på den.
Poesi
Eksistensiell americana, vil somme Henry-lyttarar nikke, men artisten sjølv har i samband med Thrum sagt at han denne gongen i vel så stor grad orienterer seg mot poesien: Han namngir Rilke, Whitman, Rimbaud og Rumi og dei tidlegaste musikalske impulsane som Bob Dylan, Louis Armstrong, Ray Charles, Duke Ellington, Randy Newman og Johnny Cash.
I diktinga finst ei røyst som kan leve fullt og heilt, vel vitande om at alt har ein ende, seier Henry, som vil verne om det uregjerlege, det ikkje-konforme. Første gongen eg høyrde artisten, var med Scar (2001), der han løfta fram jazzsaksofonisten Ornette Coleman og komikaren Richard Pryor.
sosialt samvit
Det sosiale samvitet står òg sentralt hos denne artisten, som skreiv «Keep Us in Song» i djup fortviling over det amerikanske presidentvalet for eit år sidan, og først etterpå innsåg at komposisjonen hadde vorte full av von.
Denne vona er også ei berande kraft på ei anna av årets plater: Lizz Wrights Grace, meld her i avisa for litt sidan – eit album som også er produsert av Henry, i likskap med etter kvart ganske mange flotte utgivingar frå folk som Elvis Costello og Solomon Burke, og i nyare tid Allen Toussaint og snart Joan Baez.
Henry har sin eigen musikkfilosofi: Også Thrum er spelt inn idet musikken vert framført, av menneske samla i eit rom, og det er Ryan Freeland som har laga opptaket og står for miksen. Songane er alle i midttempo, og ingen av dei har nemneverdig hastverk. Det er ein fryd å høyre korleis musikarane lyttar til det som vert sunge, og tilfører musikken nyansar deretter. Så har dei også spelt med Henry i mange år. Nok ein gong er sonen Levon med på saksofon. Dei andre er Jay Bellerose (trommer), David Piltch (bass) og Patrick Warren (tangentar).
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?