Rock

Kevin
Morby:

Oh My God

Dead Oceans/Playground

«OMG!» Knapt ein dag går utan at eg høyrer – eller les – utbrotet, som uttrykk for overrasking, entusiasme, sjokk eller vantru, eller ei uklar blanding av alt saman på ein gong. Det har sjølvsagt lite med ei påkalling av høgare makter å gjere, men når Kevin Morby røskar tak i orda i tittelen på si nye plate, Oh My God, manar han likevel fram ei slik forankring i det inderlege.

Balladeri

Tittelsporet opnar albumet, med fint rockepianoballaderi, før Morby rettar seg mot det guddommelege i ordelag som sender tankane til gospeltradisjonen: «Oh my Lord, come carry me home», heiter det, og «gotten too weak for this heavy load». Lenge sit han åleine med pianoet, men etter kvart opnar songen seg mot ein open, omfamnande himmel, med kor og saksofon som reint høyrest ut som ei openberring.

Morby høyrer no til mellom dei mest interessante rockeartistane i sin generasjon, med strålande plater som Singing Saw (2016) og City Music (2017) bak seg, begge med flotte liner bakover i rocketradisjonen, til Woodstock mot slutten av 1960-åra og New Yorks skiftande musikkscene.

Høgt nivå

Oh My God held etter mitt syn like høgt nivå. Som vokalist minner Morby tidvis om Dylan, tidvis om Cohen, men utan at det vert plagsamt, for å seie det sånn. Særleg sistnemnte er ein viktig referanse på dette nye albumet – høyr berre på blandinga av snakkesong og bruken av kor i ein song som «Nothing Sacred/All Things Wild», for å nemne ein av fleire.

Nøkkelsporet på Oh My God er utan tvil «Piss River», ein låt som bør bli ein klassikar i Morbys repertoar i overskodeleg framtid, og der platetittelen, som kling med fleire stader på albumet, får dominere refrenget. Å få inn Mary Lattimore på harpe her er eit særs skarpt trekk. Songen gir uttrykk for ei famlande og rørande trong til bøna som gest: «I tried to pray/ but I didn’t know what to say/ so I just mumbled some names/ to say I hope they’re ok/ then Amen/ they were the names of my family and friends.» Det er fleire som har mumla slik i nattetimane når det ein gong kjendest naudsynt å gjere det.

Nok ein gong er Meg Duffy med på gitaren, og ho tilfører uttrykket noko utamt, noko ekstatisk – sjekk til dømes ut soloen på «Seven Devils». Oh My God får meg til å tenkje på ein av Rick Moodys tekstar om musikk, nemleg tittelessayet i On Celestial Music (2012), der han etterspør det sårbare i den nyare popmusikken, i eit skriftsstykke som tek sats i Otis Reddings «Try a Little Tenderness», og går vidare til Velvet Underground, for berre å omtale første del. Det er nesten som om Morbys musikk, slik han høyrest ut midt i 2019, svarer på tiltale. Det er noko, berre det.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.