Mykjeseiande motrøyster
Christian Kjos gjev oss ein idé om korleis Händel kan ha akkompagnert i sine eigne generalbasskantatar.
Den norske cembalisten Christian Kjos utforskar Georg Friedrich Händels (1685–1759) arkadiske kantatar.
Foto: NMH
CD
Georg Friedrich Händel:
Arcadian Affairs
Ditte Marie Bræin, sopran; Marianne Beate Kielland, mezzosopran; Christian Kjos, cembalo. Simax 2019
«Ein saksar, som er ein framifrå cembalist og komponist, er komen til byen og synte i dag dugleiken sin på orgelet i San Giovanni, til allmenn åtgaum.» Dette noterte ein romersk kronikør seg på nyåret 1707 etter å ha høyrt den unge Georg Friedrich Händel frå Sachsen improvisera i Laterankyrkja. Frå då av kappast den romerske adelen om å vinna han for seg. Händel blei det ein i dag kallar artist-in-residence ved adelspalassa i byen, der han budde godt, åt endå betre (skyhøge matrekningar er bevarte) og fekk frie tyglar til å utvikla seg som komponist.
Ein viktig musikalsk sjanger som Händel komponerte flittig innan på denne tida, var den verdslege kantaten. Slike handla vanlegvis om kjærleiksdrama i det mytologiske landskapet Arkadia og kunne ha svært ulik besetning: alt frå stort orkester og fleire solistar, til stykke for høvesvis éin cembalo og songar.
Stort spelerom
Det er den sistnemnde besetninga cembalisten Christian Kjos utforskar på si plate med Händels «generalbasskantatar», der han vekselvis akkompagnerer sopranen Ditte Marie Bræin og mezzosopranen Marianne Beate Kielland – begge er ypparlege barokksongarar.
Kjos har forska på korleis ein akkompagnerer i desse kantatane, som, i den rette tydinga av ordet, gjev stort spelerom for cembalisten. Bass-stemmene er nemleg berre noterte som éi enkel bassline med besifring til; det er dette ein kallar basso continuo eller generalbass. Akkompagnementet kan enten improviserast enkelt, ved å spela ukunstla akkordar med høgrehanda, eller det kan gjerast meir komplisert, ved å leggja inn kunstferdige motstemmer (kontrapunkt) til songstemma.
God sving
Det er den sistnemnde varianten Kjos her briljerer med. Ta til dømes arien «Verrà, sì, verrà chi adoro» frå Nice, che fa? Che pensa?, HWV 138, som sopranen Bræin syng med diskret, slank røyst. Satsen i frisk tredelt takt svingar herleg, og den improviserte motstemma er så velgjord at ein kan bli lurt til å tru at Händel sjølv har komponert henne.
Formalt består desse kantatane av regelbundne vekslingar mellom resitativ (fri talesong) og ariar. Reine instrumentalsatsar, som kantatar med større besetning gjerne opnar med, finst ikkje. Difor høver det godt at Kjos har lagt inn preludium frå Händels klavermusikk. Særleg passande er det brusande preludiet i a-moll (frå HWV 576) som gjev eit levande bilete av korleis cembalisten Händel sjølv kan ha improvisert.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
CD
Georg Friedrich Händel:
Arcadian Affairs
Ditte Marie Bræin, sopran; Marianne Beate Kielland, mezzosopran; Christian Kjos, cembalo. Simax 2019
«Ein saksar, som er ein framifrå cembalist og komponist, er komen til byen og synte i dag dugleiken sin på orgelet i San Giovanni, til allmenn åtgaum.» Dette noterte ein romersk kronikør seg på nyåret 1707 etter å ha høyrt den unge Georg Friedrich Händel frå Sachsen improvisera i Laterankyrkja. Frå då av kappast den romerske adelen om å vinna han for seg. Händel blei det ein i dag kallar artist-in-residence ved adelspalassa i byen, der han budde godt, åt endå betre (skyhøge matrekningar er bevarte) og fekk frie tyglar til å utvikla seg som komponist.
Ein viktig musikalsk sjanger som Händel komponerte flittig innan på denne tida, var den verdslege kantaten. Slike handla vanlegvis om kjærleiksdrama i det mytologiske landskapet Arkadia og kunne ha svært ulik besetning: alt frå stort orkester og fleire solistar, til stykke for høvesvis éin cembalo og songar.
Stort spelerom
Det er den sistnemnde besetninga cembalisten Christian Kjos utforskar på si plate med Händels «generalbasskantatar», der han vekselvis akkompagnerer sopranen Ditte Marie Bræin og mezzosopranen Marianne Beate Kielland – begge er ypparlege barokksongarar.
Kjos har forska på korleis ein akkompagnerer i desse kantatane, som, i den rette tydinga av ordet, gjev stort spelerom for cembalisten. Bass-stemmene er nemleg berre noterte som éi enkel bassline med besifring til; det er dette ein kallar basso continuo eller generalbass. Akkompagnementet kan enten improviserast enkelt, ved å spela ukunstla akkordar med høgrehanda, eller det kan gjerast meir komplisert, ved å leggja inn kunstferdige motstemmer (kontrapunkt) til songstemma.
God sving
Det er den sistnemnde varianten Kjos her briljerer med. Ta til dømes arien «Verrà, sì, verrà chi adoro» frå Nice, che fa? Che pensa?, HWV 138, som sopranen Bræin syng med diskret, slank røyst. Satsen i frisk tredelt takt svingar herleg, og den improviserte motstemma er så velgjord at ein kan bli lurt til å tru at Händel sjølv har komponert henne.
Formalt består desse kantatane av regelbundne vekslingar mellom resitativ (fri talesong) og ariar. Reine instrumentalsatsar, som kantatar med større besetning gjerne opnar med, finst ikkje. Difor høver det godt at Kjos har lagt inn preludium frå Händels klavermusikk. Særleg passande er det brusande preludiet i a-moll (frå HWV 576) som gjev eit levande bilete av korleis cembalisten Händel sjølv kan ha improvisert.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.