Hand i hanske-samspel
Andy Sheppard og Espen Eriksen Trio har funne kvarandre.
Jazz
Espen Eriksen Trio:
Perfectly Unhappy
Andy Sheppard, tenorsaksofon; Espen Eriksen, piano; Lars Tormod Jenset, bass; Andreas Bye, trommer.
Rune grammofon RCD 2199
Den 16. september i fjor var eg på konsert med kvartetten. Kort tid etter skulle dei i studio for å spela inn denne plata. Konserten gav meg grunn til å sjå fram til plata med store forventningar. Eriksen har komponert åtte nye låtar spesielt til dette samarbeidet. At Eriksen er ein låtsmed av rang, har han vist før. Han viser det til overmål igjen.
Fraseringsdetaljar
Musikken er heile vegen melankolsk og melodiøs og pendlar mellom ballade og medium tempo. Arrangementa er enkle, og alle fire held på nøkternt vis attende, men ensemblet er aldri innovervendt. Det er noko liketil og rett på sak i musiseringa som er svært tiltalande, som til dømes «Suburban Folk Song» der Eriksen er på sitt beste og mest karakteristiske. Sheppard er ein meister i å forma temaa med små fraseringsdetaljar som gjer den store skilnaden. Han har også ei makelaus evne til å vera i dialog, venta på innspel frå dei tre andre. «Naked Trees» og «Above The Horizon» er i så måte to glansnummer.
Heilstøypt
Jenset spelar med ein distinkt og varm tone. Han har mange års fartstid med Bye, og i fellesskap skapar dei eit rytmisk fundament som groovar og svingar på florlett vis. Ein kunne kanskje ynskja at dei innimellom hadde teke større sjansar og utfordra kvarandre på djervare vis, men det ville gjort plata mindre heilstøypt, trur eg. Eg er ganske happy med Perfectly Unhappy.
Lars Mossefinn
Lars Mossefinn er lærar ved Voss gymnas og fast jazzmeldar
i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Jazz
Espen Eriksen Trio:
Perfectly Unhappy
Andy Sheppard, tenorsaksofon; Espen Eriksen, piano; Lars Tormod Jenset, bass; Andreas Bye, trommer.
Rune grammofon RCD 2199
Den 16. september i fjor var eg på konsert med kvartetten. Kort tid etter skulle dei i studio for å spela inn denne plata. Konserten gav meg grunn til å sjå fram til plata med store forventningar. Eriksen har komponert åtte nye låtar spesielt til dette samarbeidet. At Eriksen er ein låtsmed av rang, har han vist før. Han viser det til overmål igjen.
Fraseringsdetaljar
Musikken er heile vegen melankolsk og melodiøs og pendlar mellom ballade og medium tempo. Arrangementa er enkle, og alle fire held på nøkternt vis attende, men ensemblet er aldri innovervendt. Det er noko liketil og rett på sak i musiseringa som er svært tiltalande, som til dømes «Suburban Folk Song» der Eriksen er på sitt beste og mest karakteristiske. Sheppard er ein meister i å forma temaa med små fraseringsdetaljar som gjer den store skilnaden. Han har også ei makelaus evne til å vera i dialog, venta på innspel frå dei tre andre. «Naked Trees» og «Above The Horizon» er i så måte to glansnummer.
Heilstøypt
Jenset spelar med ein distinkt og varm tone. Han har mange års fartstid med Bye, og i fellesskap skapar dei eit rytmisk fundament som groovar og svingar på florlett vis. Ein kunne kanskje ynskja at dei innimellom hadde teke større sjansar og utfordra kvarandre på djervare vis, men det ville gjort plata mindre heilstøypt, trur eg. Eg er ganske happy med Perfectly Unhappy.
Lars Mossefinn
Lars Mossefinn er lærar ved Voss gymnas og fast jazzmeldar
i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.