Frydesam kammermusikk
Zelenkas triosonatar læt både lærde og livfulle.
Jan Dismas Zelenka (1679–1745) tente ved den saksiske kurfyrstens hoff i Dresden. Målarstykke av Canaletto frå 1748.
CD
Jan Dismas Zelenka:
Sonatas ZWV 181
Collegium 1704; cembalo og leiing: Václav Luks. Accent 2017
Dei seks triosonatane er Jan Dismas Zelenkas mest kjende opus. Det var desse som markerte byrjinga på renessansen hans i 1970-åra, etter at han hadde vore gløymd i over 200 år. I dag er han den mest spelte og innspelte av Böhmens barokkomponistar.
Komponisten blei fødd i ei bygd søraust for Praha, men flytta snart til Dresden, der han fekk stilling som kontrabassist i det kurfyrstelege orkesteret. Dette hindra han ikkje i å gjennomføra ei rekkje «etterutdanningsturar» til Austerrike og Italia; her tok han undervisning hjå samtidas fremste tonekunstnarar, før han slo seg ned i Dresden for godt, då som kurfyrsteleg hoffkomponist.
Løynske vriar
Det eg likar med Zelenka, er at musikken hans kling grunnlærd samstundes som han alltid byr på overraskingar: brå stemningsskift midt i satsane, løynske vriar på melodien og saftig harmonikk – dei to siste tinga har han sams med J.S. Bach, som me veit sette pris på Zelenkas musikk.
Tsjekkiske Collegium 1704 er det barokkensemblet som har bidrege mest til å få musikken hans kjent internasjonalt. Dei har dei siste åra kome med ei rekkje herlege innspelingar, særleg av kyrkjemusikken hans, som har ein operaaktig lettskap ved seg. Annleis er det med triosonatane, som kling meir «lærde». Dette har med sjangeren å gjera: For ambisjonsrike barokkomponistar var triosonatar sjølve prøvesteinen for kompositorisk kunne. Slike stykke er for to toppstemmer og basso continuo, den besifra basslina som vanlegvis blir utført av cembalo og cello, og idealet var å laga dei to toppstemmene mest mogleg likeverdige. Dei to melodiane måtte altså vera sjølvstendige i høve til kvarande, noko som krev grundig kjennskap til polyfone teknikkar – den kunstferdige, fleirstemmige stilen.
Livfulle fagottstøyt
Sjølv om triosonatane kan spelast på ulike instrument (barokkomponistane var pragmatiske nå det gjeld instrumentasjon), hadde nok Zelenka to oboar i tankane då han skreiv dei, og då er det nærliggande å forsterka basso continuo-stemma med fagott i staden for cello; fagotten er oboens «storebror». Det er denne besetninga Collegium 1704 opererer med på dette dobbeltalbumet, som er ein fryd å lytta til: Dei kvikke, velfraserande oboistane snor melodiane sine grasiøst i kvarandre, og dei livfulle, litt gåseaktige støyta frå fagotten skapar drusteleg driv i bassen. Intonasjonen er òg gjennomgåande fin.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
CD
Jan Dismas Zelenka:
Sonatas ZWV 181
Collegium 1704; cembalo og leiing: Václav Luks. Accent 2017
Dei seks triosonatane er Jan Dismas Zelenkas mest kjende opus. Det var desse som markerte byrjinga på renessansen hans i 1970-åra, etter at han hadde vore gløymd i over 200 år. I dag er han den mest spelte og innspelte av Böhmens barokkomponistar.
Komponisten blei fødd i ei bygd søraust for Praha, men flytta snart til Dresden, der han fekk stilling som kontrabassist i det kurfyrstelege orkesteret. Dette hindra han ikkje i å gjennomføra ei rekkje «etterutdanningsturar» til Austerrike og Italia; her tok han undervisning hjå samtidas fremste tonekunstnarar, før han slo seg ned i Dresden for godt, då som kurfyrsteleg hoffkomponist.
Løynske vriar
Det eg likar med Zelenka, er at musikken hans kling grunnlærd samstundes som han alltid byr på overraskingar: brå stemningsskift midt i satsane, løynske vriar på melodien og saftig harmonikk – dei to siste tinga har han sams med J.S. Bach, som me veit sette pris på Zelenkas musikk.
Tsjekkiske Collegium 1704 er det barokkensemblet som har bidrege mest til å få musikken hans kjent internasjonalt. Dei har dei siste åra kome med ei rekkje herlege innspelingar, særleg av kyrkjemusikken hans, som har ein operaaktig lettskap ved seg. Annleis er det med triosonatane, som kling meir «lærde». Dette har med sjangeren å gjera: For ambisjonsrike barokkomponistar var triosonatar sjølve prøvesteinen for kompositorisk kunne. Slike stykke er for to toppstemmer og basso continuo, den besifra basslina som vanlegvis blir utført av cembalo og cello, og idealet var å laga dei to toppstemmene mest mogleg likeverdige. Dei to melodiane måtte altså vera sjølvstendige i høve til kvarande, noko som krev grundig kjennskap til polyfone teknikkar – den kunstferdige, fleirstemmige stilen.
Livfulle fagottstøyt
Sjølv om triosonatane kan spelast på ulike instrument (barokkomponistane var pragmatiske nå det gjeld instrumentasjon), hadde nok Zelenka to oboar i tankane då han skreiv dei, og då er det nærliggande å forsterka basso continuo-stemma med fagott i staden for cello; fagotten er oboens «storebror». Det er denne besetninga Collegium 1704 opererer med på dette dobbeltalbumet, som er ein fryd å lytta til: Dei kvikke, velfraserande oboistane snor melodiane sine grasiøst i kvarandre, og dei livfulle, litt gåseaktige støyta frå fagotten skapar drusteleg driv i bassen. Intonasjonen er òg gjennomgåande fin.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.