Ambivalensens estetikk
Thomas T. Dahl skin frå første til siste tone.
Jazz
Skydive Trio:
Sun Sparkle
Thomas T. Dahl, gitar; Mats Eilertsen, bass; Olavi Louhivuori, trommer
Hubro HubroCD2596
Trioen vekte med rette oppsikt i 2015 med debuten Sun Moee. Samarbeidet dei tre imellom går endå lenger attende i ymse konstellasjonar i Eilertsens namn. Musikken var sett saman av forførande melodiar, raffinert harmonikk, «laus» rytmikk og luftig og gjennomsynleg lydbilete, men det lyttande samspelet var kanskje det mest oppsiktsvekkjande. Dei same kvalitetane fører trioen vidare på oppfølgjaren.
Den største skilnaden frå debuten er at trioen på Sun Sparkle også har skaffa seg ein rockefot å stå på. På fleire kutt er rytmikken fastare og meir bastant, og Eilertsen har på ein del spor skifta ut kontrabassen med den elektriske halvbroren. Dette som ved første gjennomhøyring verkar som eit markant stilskifte, er berre ei ytre form som ikkje endrar essensen i uttrykket til trioen. Opningssporet «Launch» av Eilertsen er eit glimrande døme. Med stødig rockefot og ein harmonikk som gjev næring til illusjonen om at noko faktisk kan veksa inn i himmelen, har dei lagt eit fundament som Dahl med ei nydeleg forma melodistemme emosjonelt dreg i ei anna lei. Ambivalensestetikk er ein raud tråd plata gjennom.
Sjølv om trioen har såkalla flat struktur, og namnet på trioen understrekar nettopp dette, er Sun Sparkle i endå sterkare grad enn debuten eit utstillingsvindauge for Dahl. Dette er eit paradoks ved plata. Dahl har berre signert éin av dei ti låtane. Resten står dei to andre for. Når eg likevel gjer dette til eit sentralt poeng, kan tittelkuttet til Louhivuori illustrera dette. Her spelar Dahl på heile registeret. Kompspelet, måten han formulerer og reformulerer temaet på, ornamentikken og dei korte flatene med formsikker improvisasjon er alt saman med på å gjera Sun Sparkle til ei heilt unik lytteoppleving.
Lars Mossefinn
Lars Mossefinn er lærar ved Voss gymnas og fast jazzmeldar
i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Jazz
Skydive Trio:
Sun Sparkle
Thomas T. Dahl, gitar; Mats Eilertsen, bass; Olavi Louhivuori, trommer
Hubro HubroCD2596
Trioen vekte med rette oppsikt i 2015 med debuten Sun Moee. Samarbeidet dei tre imellom går endå lenger attende i ymse konstellasjonar i Eilertsens namn. Musikken var sett saman av forførande melodiar, raffinert harmonikk, «laus» rytmikk og luftig og gjennomsynleg lydbilete, men det lyttande samspelet var kanskje det mest oppsiktsvekkjande. Dei same kvalitetane fører trioen vidare på oppfølgjaren.
Den største skilnaden frå debuten er at trioen på Sun Sparkle også har skaffa seg ein rockefot å stå på. På fleire kutt er rytmikken fastare og meir bastant, og Eilertsen har på ein del spor skifta ut kontrabassen med den elektriske halvbroren. Dette som ved første gjennomhøyring verkar som eit markant stilskifte, er berre ei ytre form som ikkje endrar essensen i uttrykket til trioen. Opningssporet «Launch» av Eilertsen er eit glimrande døme. Med stødig rockefot og ein harmonikk som gjev næring til illusjonen om at noko faktisk kan veksa inn i himmelen, har dei lagt eit fundament som Dahl med ei nydeleg forma melodistemme emosjonelt dreg i ei anna lei. Ambivalensestetikk er ein raud tråd plata gjennom.
Sjølv om trioen har såkalla flat struktur, og namnet på trioen understrekar nettopp dette, er Sun Sparkle i endå sterkare grad enn debuten eit utstillingsvindauge for Dahl. Dette er eit paradoks ved plata. Dahl har berre signert éin av dei ti låtane. Resten står dei to andre for. Når eg likevel gjer dette til eit sentralt poeng, kan tittelkuttet til Louhivuori illustrera dette. Her spelar Dahl på heile registeret. Kompspelet, måten han formulerer og reformulerer temaet på, ornamentikken og dei korte flatene med formsikker improvisasjon er alt saman med på å gjera Sun Sparkle til ei heilt unik lytteoppleving.
Lars Mossefinn
Lars Mossefinn er lærar ved Voss gymnas og fast jazzmeldar
i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.