Skål for Mose
Mose Allison vert tolka og heidra av fleire artistar på eit nytt album.
Mose Allison, som døydde i 2016, inspirerte mellom andre Van Morrison.
Pressefoto
Blues
Diverse artistar:
If You’re Going To The City: A Tribute To Mose Allison
Fat Possum/Border
Han laga ein heilt eigen miks av jazz og blues, Mose Allison (1927–2016), ein songar og pianist som også vert ståande som ein av dei største låtskrivarane i siste halvdel av det tjuande hundreåret. Nett dette siste går det an å få stadfesta med If You’re Going To The City: A Tribute To Mose Allison, ei ny plate der eit fint knippe artistar framfører sine versjonar av songane hans.
Ein skal ikkje undervurdere potensialet slike prosjekt har som døropnar. Eg oppdaga sjølv Mose Allison gjennom ein av hans ivrigaste lyttarar og fortolkarar, nemleg Van Morrison, som særleg i 1990-åra løfta fram songskatten hans ved mange høve, på konsertar med Georgie Fame og på samarbeidsalbumet Tell Me Something: The Songs of Mose Allison (1996).
Stor breidde
Sidan den gong har verdsveven vorten ei blanding av global jukeboks og levande arkiv, og vegen er kort frå versjon til versjon. Det mest påfallande med If You’re Going To The City er breidda i artistane som har late seg inspirere av Allison. Utgivinga dokumenterer i særleg grad kor viktig musikken hans har vore for rocken opp gjennom.
Somme lesarar veit alt litt om dette: The Clash gjorde jo ein versjon av «Look Here» for fire tiår sidan, på Sandinista! (1980), og då The Pixies gav ut Bossanova (1990) for tre tiår sidan, var visstnok songen «Allison» om vår mann: «And when the planet hit the sun/ I saw the face of Allison.»
Frank Black er med på If You’re Going To The City, og det er også Iggy Pop, som hygger seg gjennom ein stålkul «If You’re Going To The City» med små, velplasserte innslag av latter, og får det til å høyrest ut som songen var skapt for han. Eit par gode råd kjem han også med, for dei som skal gå i møte med byens mange farlege freistnader.
Syrleg og kritisk
Taj Mahals raspete, slentrande versjon av ein av dei verkeleg store Allison-klassikarane, «Your Mind Is On Vacation», er eit anna høgdepunkt, for sjølv om eg har høyrt songen tusen gonger før, må eg berre smile over treffsikre stikk mot verdas mange tankelause pratmakarar: «If silence is golden, you couldn’t raise a dime/ because your mind is on vacation and your mouth is working over time.»
If You’re Going To The City får fint fram at Mose Allison kunne vere både kul, skarp, syrleg og kritisk, idet vi vandrar frå Bonnie Raitt til Loudon Wainwright III og vidare til Richard Thompson, for å nemne somme av dei som er med her. Kanskje sprikar det litt når ein skal vise fram eit slikt mangfald, men det får vi heller tole. Denne samlinga representerer uansett ein flik av noko større og peikar vidare i nye retningar inn mot Allisons katalog og forgreiningane han har skapt. Det er ikkje lite, berre det.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Blues
Diverse artistar:
If You’re Going To The City: A Tribute To Mose Allison
Fat Possum/Border
Han laga ein heilt eigen miks av jazz og blues, Mose Allison (1927–2016), ein songar og pianist som også vert ståande som ein av dei største låtskrivarane i siste halvdel av det tjuande hundreåret. Nett dette siste går det an å få stadfesta med If You’re Going To The City: A Tribute To Mose Allison, ei ny plate der eit fint knippe artistar framfører sine versjonar av songane hans.
Ein skal ikkje undervurdere potensialet slike prosjekt har som døropnar. Eg oppdaga sjølv Mose Allison gjennom ein av hans ivrigaste lyttarar og fortolkarar, nemleg Van Morrison, som særleg i 1990-åra løfta fram songskatten hans ved mange høve, på konsertar med Georgie Fame og på samarbeidsalbumet Tell Me Something: The Songs of Mose Allison (1996).
Stor breidde
Sidan den gong har verdsveven vorten ei blanding av global jukeboks og levande arkiv, og vegen er kort frå versjon til versjon. Det mest påfallande med If You’re Going To The City er breidda i artistane som har late seg inspirere av Allison. Utgivinga dokumenterer i særleg grad kor viktig musikken hans har vore for rocken opp gjennom.
Somme lesarar veit alt litt om dette: The Clash gjorde jo ein versjon av «Look Here» for fire tiår sidan, på Sandinista! (1980), og då The Pixies gav ut Bossanova (1990) for tre tiår sidan, var visstnok songen «Allison» om vår mann: «And when the planet hit the sun/ I saw the face of Allison.»
Frank Black er med på If You’re Going To The City, og det er også Iggy Pop, som hygger seg gjennom ein stålkul «If You’re Going To The City» med små, velplasserte innslag av latter, og får det til å høyrest ut som songen var skapt for han. Eit par gode råd kjem han også med, for dei som skal gå i møte med byens mange farlege freistnader.
Syrleg og kritisk
Taj Mahals raspete, slentrande versjon av ein av dei verkeleg store Allison-klassikarane, «Your Mind Is On Vacation», er eit anna høgdepunkt, for sjølv om eg har høyrt songen tusen gonger før, må eg berre smile over treffsikre stikk mot verdas mange tankelause pratmakarar: «If silence is golden, you couldn’t raise a dime/ because your mind is on vacation and your mouth is working over time.»
If You’re Going To The City får fint fram at Mose Allison kunne vere både kul, skarp, syrleg og kritisk, idet vi vandrar frå Bonnie Raitt til Loudon Wainwright III og vidare til Richard Thompson, for å nemne somme av dei som er med her. Kanskje sprikar det litt når ein skal vise fram eit slikt mangfald, men det får vi heller tole. Denne samlinga representerer uansett ein flik av noko større og peikar vidare i nye retningar inn mot Allisons katalog og forgreiningane han har skapt. Det er ikkje lite, berre det.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.