Melodisk berg-og-dal-bane
Paul Meyer briljerer i Carl Stamitz’ konsertar frå klarinettens barndom.
CD
Carl
Stamitz:
Clarinet Concertos 3–5
Paul Meyer, klarinett; Kurpfälzisches Kammerorchester; dir.: Johannes Schlaefli. CPO 2019
Sjølv om klarinetten blei funnen opp kring år 1700, tok det nesten hundre år før han blei nytta på den måten me er vande med i dag. Den barokke versjonen av instrumentet blei nemleg brukt meir som ein trompet – ’trompet’ heiter clarino på italiensk, og diminutivforma clarinetto tyder ’liten trompet’. I klassisismen mot slutten av 1700-talet, derimot, då klarinetten var blitt vidareutvikla teknisk, oppdaga ein både dei lyriske og dei virtuose sidene ved instrumentet, noko som ikkje berre førte til at det fekk den faste plassen i symfoniorkesteret det framleis har, men òg at det fekk eit speleteknisk krevjande konsertrepertoar.
Slanke fiolinar
Når det gjeld sistnemnde, var Carl Stamitz ein viktig mann med sine elleve klarinettkonsertar frå mellom 1770 og 1790. Desse er den tyske stjerneklarinettisten Paul Meyer no i ferd med å spela inn saman med Kurpfälzisches Kammerorchester i sørtyske Mannheim. På det nyaste albumet får me – for fyrste gong på plate – konsertane nr. 4 til 6, som alle er i den klarinettvenlege tonearten B-dur.
Orkesteret spelar ikkje på originalinstrument frå Stamitz’ samtid, men legg seg imponerande nær klangen og spelestilen i epoken. Høyr berre på orkesterforspelet (ritornellet) til «allegro»-satsen i den fjerde konserten, der dei bråe dynamiske vekslingane som rokokkokomponistane elska, kjennest naturlege, og fiolinklangen er slank og vibratolaus.
Skjemtande
Solisten Paul Meyer imponerer òg: Tonen er fløyelsmjuk og fleksibel, og vekslingane mellom dei ulike klangregistera, dei som er så typiske for klarinettlitteraturen, fungerer saumlaust. Særleg likar eg den ertande artikulasjonen hans i dei skjemtande sistesatsane, til dømes i «Rondeau en Allemande» frå den femte konserten. Stamitz har forma han som ein melodisk berg-og-dal-bane, og Meyer held full kontroll i alle svingane.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar
og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
CD
Carl
Stamitz:
Clarinet Concertos 3–5
Paul Meyer, klarinett; Kurpfälzisches Kammerorchester; dir.: Johannes Schlaefli. CPO 2019
Sjølv om klarinetten blei funnen opp kring år 1700, tok det nesten hundre år før han blei nytta på den måten me er vande med i dag. Den barokke versjonen av instrumentet blei nemleg brukt meir som ein trompet – ’trompet’ heiter clarino på italiensk, og diminutivforma clarinetto tyder ’liten trompet’. I klassisismen mot slutten av 1700-talet, derimot, då klarinetten var blitt vidareutvikla teknisk, oppdaga ein både dei lyriske og dei virtuose sidene ved instrumentet, noko som ikkje berre førte til at det fekk den faste plassen i symfoniorkesteret det framleis har, men òg at det fekk eit speleteknisk krevjande konsertrepertoar.
Slanke fiolinar
Når det gjeld sistnemnde, var Carl Stamitz ein viktig mann med sine elleve klarinettkonsertar frå mellom 1770 og 1790. Desse er den tyske stjerneklarinettisten Paul Meyer no i ferd med å spela inn saman med Kurpfälzisches Kammerorchester i sørtyske Mannheim. På det nyaste albumet får me – for fyrste gong på plate – konsertane nr. 4 til 6, som alle er i den klarinettvenlege tonearten B-dur.
Orkesteret spelar ikkje på originalinstrument frå Stamitz’ samtid, men legg seg imponerande nær klangen og spelestilen i epoken. Høyr berre på orkesterforspelet (ritornellet) til «allegro»-satsen i den fjerde konserten, der dei bråe dynamiske vekslingane som rokokkokomponistane elska, kjennest naturlege, og fiolinklangen er slank og vibratolaus.
Skjemtande
Solisten Paul Meyer imponerer òg: Tonen er fløyelsmjuk og fleksibel, og vekslingane mellom dei ulike klangregistera, dei som er så typiske for klarinettlitteraturen, fungerer saumlaust. Særleg likar eg den ertande artikulasjonen hans i dei skjemtande sistesatsane, til dømes i «Rondeau en Allemande» frå den femte konserten. Stamitz har forma han som ein melodisk berg-og-dal-bane, og Meyer held full kontroll i alle svingane.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar
og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ragnar Bjerkreim har teke utgangspunkt i Josef-forteljinga i 1. Mosebok. Prosjektet tek for seg flukt, emigrasjon og folkevandring til ulike tider og på ulike kontinent.
Foto: Gry Monica Hellevik
Gjennom byar, under bru
Ragnar Bjerkreims Stjernesti famnar breitt, med mange røyster og opne landskap.