Maskinell menneskemusikk
Tresor kjem med ei tidsriktig nyutgjeving av klassisk Detroit–Berlin-kombinasjon.
Disko blei til house i Chicago, men teknoens opphav er mindre kjent. Grovt sett er det tale om ei transkontinental utveksling som starta tidleg på 80-talet. Musikarar i Motown-byen Detroit, deriblant Juan Atkins, blei inspirerte av Kraftwerks kalde maskinmusikk og George Clinton-funk, og tok til å lage musikk med trommemaskiner og synthar.
Interessa for Detroit-tekno var større i Europa enn i USA, og mange av artistane blei etter kvart aktive i Berlin, til dømes på det segnomsuste plateselskapet og undergrunnsklubben Tresor, som feirar 30 år i år. Til høvet har dette samarbeidsprosjektet frå 1992 mellom Atkins og Berlins Moritz von Oswald and Thomas Fehlmann blitt utgjeve på nytt, og det læt stadig svært friskt. Dette er kompleks, grensesprengjande, djup, fri, medrivande, varm og menneskeleg maskinmusikk, der funk og kosmisk krautrock blandar seg med sci-fi-filmmusikk og jazz.
Den siste tida har eg med lengsel sett på opptak av klubbkveldar fylte med lukkelege dansarar i mindre virusprega delar av verda. Her heime var berbare lydsystem og distansedanseglade føter å sjå i parkane så snart sumarsola dukka fram. Saknet etter ein god, grenseoppløysande rave har vore minst like stort som etter andre former for levande kultur, men klubbmusikk er stadig undervurdert.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
