Karin Krog og kanapear
Karin Krog skuffa ikkje publikum, meiner Lars Mossefinn.
Foto: Tommy Neverdal
Jazzlunsj
Maritim Hall
Karin Krog & The-In-Between-Times
Fredag 13. august
Mat og musikk er eit konsept som har spreidd seg på festivalar av ulike slag. På Sildajazz er komlejazz på Røvær like gamalt som festivalen. I år hadde dei laga ein vignett av mat og musikk-kombinasjonen. I tillegg til komler stod sjølvsagt sild og potet på menyen.
Laurdag føremiddag inviterte festivalen og Saga Maritim til kanapear og fiskesuppe i selskap med Karin Krog (vokal), Staffan William-Olsson (gitar) og Terje Gewelt (bass). Maten var god, men Karin Krog er ei oppleving sjølv på tom mage.
Eg veit at Krog er 84 år, men når ho står på scenen, er det veldig lett å gløyma. Stemmekontrollen er imponerande, og timinga er perfekt. Framleis har ho dette ungdomlege glimtet i augo, og ho er ein meister i sjarmerande small talk.
Repertoaret er i tillegg variert og utsøkt, og ho har ofte ein anekdote knytt til låtane, som i tilfellet «I’m in The Mood for Love», der trioen framførte tenoristen James Moodys spesielle versjon av denne låten.
«Vi må jo være litt moderne, vi også», seier Krog ironisk med referanse til hyllingskonserten til Joni Mitchell kvelden før. Så serverer dei Mitchell-klassikaren «All I Want» – ein låt ho spelte inn med Steve Kuhn alt i 1974, og som er å finna på plata We Could Be Flying. Perfekt komp har ho funne i Olsson og Gewelt. Gitar og bass-lydbiletet kler stemma til Krog godt, og Olsson er ei sareptakrukke av solistiske idear.
Eit publikum der sjølv underteikna drog ned gjennomsnittsalderen, var strålande nøgd, og det var ikkje først og fremst på grunn av fiskesuppa.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Jazzlunsj
Maritim Hall
Karin Krog & The-In-Between-Times
Fredag 13. august
Mat og musikk er eit konsept som har spreidd seg på festivalar av ulike slag. På Sildajazz er komlejazz på Røvær like gamalt som festivalen. I år hadde dei laga ein vignett av mat og musikk-kombinasjonen. I tillegg til komler stod sjølvsagt sild og potet på menyen.
Laurdag føremiddag inviterte festivalen og Saga Maritim til kanapear og fiskesuppe i selskap med Karin Krog (vokal), Staffan William-Olsson (gitar) og Terje Gewelt (bass). Maten var god, men Karin Krog er ei oppleving sjølv på tom mage.
Eg veit at Krog er 84 år, men når ho står på scenen, er det veldig lett å gløyma. Stemmekontrollen er imponerande, og timinga er perfekt. Framleis har ho dette ungdomlege glimtet i augo, og ho er ein meister i sjarmerande small talk.
Repertoaret er i tillegg variert og utsøkt, og ho har ofte ein anekdote knytt til låtane, som i tilfellet «I’m in The Mood for Love», der trioen framførte tenoristen James Moodys spesielle versjon av denne låten.
«Vi må jo være litt moderne, vi også», seier Krog ironisk med referanse til hyllingskonserten til Joni Mitchell kvelden før. Så serverer dei Mitchell-klassikaren «All I Want» – ein låt ho spelte inn med Steve Kuhn alt i 1974, og som er å finna på plata We Could Be Flying. Perfekt komp har ho funne i Olsson og Gewelt. Gitar og bass-lydbiletet kler stemma til Krog godt, og Olsson er ei sareptakrukke av solistiske idear.
Eit publikum der sjølv underteikna drog ned gjennomsnittsalderen, var strålande nøgd, og det var ikkje først og fremst på grunn av fiskesuppa.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.