Eg er i live
Nye songar frå Norah Jones.
Norah Jones har samarbeidd med lyrikaren Emily Fiskio på det nye albumet òg.
Pressefoto: Blue Note / Universal
Jazz/Rock
Norah
Jones:
Pick Me Up Off The Floor
Blue Note /
Universal
Det er når det buttar som verst, og eit menneske løftar seg opp og seier «Eg er i live», at orda treffer hardast. Og det er ei slik utsegn som «I’m Alive», ein av songane på det nye albumet frå Norah Jones, munnar ut i.
Då har alt songen fortalt oss at orda kjem frå ein hardt prøva og utsett plass, for frasen «but she’s alive» har vist seg å vere tvitydig: Det kan innebere å sverje til livskraft, men også å erkjenne at ein er ein skugge av seg sjølv, at ein held seg oppe, men berre så vidt.
Mørk stemning
Dystre greier, med andre ord. Og i ei pressemelding forklarar Jones at passande titulerte Pick Me Up Off The Floor ikkje skortar på mørke stemningar. Men til same tid skildrar artisten korleis ei kollektiv, menneskeleg trong etter tilhøyrsle har motivert dei nye songane hennar – og uttrykkjer ei von om at dei skal verke oppløftande for lyttaren.
Det målet har ho nådd. Opphavet til albumet var ei økt med Brian Blade, Jones’ faste trommeslagar og ein av dei mest formidable musikarar i alle fall denne meldaren har sett på ein scene. Ulike samarbeid har i det heile stått sentralt i Jones’ karriere, og ho har orientert seg breitt mot ulike partnarar, med folk så forskjellige som Herbie Hancock, Wyclef Jean, Ryan Adams og Willie Nelson. Reisene har ført henne i mange ulike musikalske og geografiske retningar, men sidan tusenårsskiftet har hovudbasen vore New York.
Kanskje er det likevel i seinare år at det kunstnarlege møtet mellom to artistar som kan ha noko unikt å tilføre kvarandre, har stått særleg sentralt for Jones. Ho skreiv den lause, jazz-folkete «Were You Watching», ein av dei finaste songane på dette nye albumet, saman med lyrikaren Emily Fiskio, som plateselskapet også fortel har inspirert artisten til å skrive eigne dikt. Fiskio var også med på å skrive «Begin Again», tittellåten på albumet frå i fjor vår, der Jones arbeidde med folk som Thomas Bartlett og Jeff Tweedy, som begge var med som låtskrivarar, musikarar og produsentar. Sistnemnde er med også denne gongen, på nett «I’m Alive», på gitarar og bass, saman med sonen Spencer på trommer, og lydleg kunne songen fort ha funne ein plass på platene Tweedy har laga saman med til dømes Mavis Staples. Jones og Tweedy har dessutan skrive den ettertenksame balladen «Heaven Above» i lag. Her får vi ei påminning om kva fin pianist og elegant songar ho er.
Integritet
Etter ein pangstart der ho brått vart stjerne med eit massivt gjennombrot med førstealbumet Come Away With Me (2002), som selde heile 26 millionar eksemplar, har Jones berre utvida den kreative verksemda over to produktive tiår, med ei rekkje prisvinnande album og ein fin skodespelarkarriere. Kanskje er porteføljen av kreative samarbeid mest av alt eit uttrykk for den store integriteten ho har med sterke kvalitetar som låtskrivar, komponist, musikar og songar, alt saman tydeleg på Pick Me Up Off The Floor.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Jazz/Rock
Norah
Jones:
Pick Me Up Off The Floor
Blue Note /
Universal
Det er når det buttar som verst, og eit menneske løftar seg opp og seier «Eg er i live», at orda treffer hardast. Og det er ei slik utsegn som «I’m Alive», ein av songane på det nye albumet frå Norah Jones, munnar ut i.
Då har alt songen fortalt oss at orda kjem frå ein hardt prøva og utsett plass, for frasen «but she’s alive» har vist seg å vere tvitydig: Det kan innebere å sverje til livskraft, men også å erkjenne at ein er ein skugge av seg sjølv, at ein held seg oppe, men berre så vidt.
Mørk stemning
Dystre greier, med andre ord. Og i ei pressemelding forklarar Jones at passande titulerte Pick Me Up Off The Floor ikkje skortar på mørke stemningar. Men til same tid skildrar artisten korleis ei kollektiv, menneskeleg trong etter tilhøyrsle har motivert dei nye songane hennar – og uttrykkjer ei von om at dei skal verke oppløftande for lyttaren.
Det målet har ho nådd. Opphavet til albumet var ei økt med Brian Blade, Jones’ faste trommeslagar og ein av dei mest formidable musikarar i alle fall denne meldaren har sett på ein scene. Ulike samarbeid har i det heile stått sentralt i Jones’ karriere, og ho har orientert seg breitt mot ulike partnarar, med folk så forskjellige som Herbie Hancock, Wyclef Jean, Ryan Adams og Willie Nelson. Reisene har ført henne i mange ulike musikalske og geografiske retningar, men sidan tusenårsskiftet har hovudbasen vore New York.
Kanskje er det likevel i seinare år at det kunstnarlege møtet mellom to artistar som kan ha noko unikt å tilføre kvarandre, har stått særleg sentralt for Jones. Ho skreiv den lause, jazz-folkete «Were You Watching», ein av dei finaste songane på dette nye albumet, saman med lyrikaren Emily Fiskio, som plateselskapet også fortel har inspirert artisten til å skrive eigne dikt. Fiskio var også med på å skrive «Begin Again», tittellåten på albumet frå i fjor vår, der Jones arbeidde med folk som Thomas Bartlett og Jeff Tweedy, som begge var med som låtskrivarar, musikarar og produsentar. Sistnemnde er med også denne gongen, på nett «I’m Alive», på gitarar og bass, saman med sonen Spencer på trommer, og lydleg kunne songen fort ha funne ein plass på platene Tweedy har laga saman med til dømes Mavis Staples. Jones og Tweedy har dessutan skrive den ettertenksame balladen «Heaven Above» i lag. Her får vi ei påminning om kva fin pianist og elegant songar ho er.
Integritet
Etter ein pangstart der ho brått vart stjerne med eit massivt gjennombrot med førstealbumet Come Away With Me (2002), som selde heile 26 millionar eksemplar, har Jones berre utvida den kreative verksemda over to produktive tiår, med ei rekkje prisvinnande album og ein fin skodespelarkarriere. Kanskje er porteføljen av kreative samarbeid mest av alt eit uttrykk for den store integriteten ho har med sterke kvalitetar som låtskrivar, komponist, musikar og songar, alt saman tydeleg på Pick Me Up Off The Floor.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?