Den store
bølgja
Patrick Watson kom seg til overflata og laga musikk av det.
Patrick Watson har gjeve ut åtte studioalbum sidan debuten i 2001.
Foto: Domino Music
Rock
Patrick
Watson:
Wave
Domino
«Do you feel a little broken?», heiter det i «Broken», eit av nøkkelspora på Wave, det sjette studioalbumet frå kanadiske Patrick Watson. Det finst vel knapt ein einaste lyttar som ikkje ein eller annan gong har svara ja på det spørsmålet? Men popsongen gjer det mogleg å stille det på sin eigen måte – igjen og igjen, i refrenget, som for å vere sikker på at vi verkeleg høyrer det, tek det innover oss, noko det er vanskeleg ikkje å gjere, når Watson etter kvart løftar det opp med si vakre røyst og får det til å funkle.
Då Patrick Watson gav ut Love Songs for Robots (2015), kjendest det som eit tidstypisk, kulturdiagnostisk album, som gjekk inn i rekkja av utgivingar som tek opp i seg spørsmåla om kvar grensene går mellom mennesket og teknologien. Likevel merkte plata seg ut – midt i ein toppmoderne musikkproduksjon var det som om Watsons røyst heldt fast ved noko skjørt menneskeleg, og på same tid var på flukt frå det, prøvde å løfte seg opp, og over det.
Smerteleg tap
Denne kvaliteten er også markant på dei ti songane på Wave, men no endrar det observerande blikket karakter. Det er vendt innover, mot det konkrete, enkelte menneskelivet, som er så sårleg, og som så brått kan verte utsett for ei omvelting som snur opp ned på alt.
Det har vore ei stram tid for Watson, som miste mor si under arbeidet med albumet, opplevde at det kom til eit brot med partnaren og såg eit sentralt musikalsk samarbeid komme til ein ende. Ei kjensle av smerteleg tap, og kavet med å overvinne ei slik kjensle, er utgangspunktet for og utgjer den raude tråden i Wave.
Opningssporet «Dream for Dreaming» skildrar kjensla av å vere overraska over å ha vorte forlaten og å skulle ønskje at det heile berre var ein draum. Tittelsporet fortel om den store bølgja som dreg deg ned, bølgja som får deg til å lure på om du nokon gong kjem opp igjen, og som etterlèt deg knust og forkommen i strandkanten. Det er lett å la seg merke av «Wave», som lydleggjer dette eksistensielle dragsuget, kjensla av å gå under, av havari.
Eksistensiell poprock
Watson går altså frå å fortelje om «korleis det er å vere menneske i dag» til å fortelje om «korleis det er å ha det slik eg har det i dag». Begge desse oppgåvene har han gitt seg sjølv fordi han må. Men Wave kjennest av ulike grunnar meir akutt enn Love Songs for Robots.
Til felles har begge utgivingane at dei byr på eksistensiell poprock av kremslaget, for dei som toler gode dosar av det eteriske, utan å synest det kan verte vel vakkert, pretensiøst eller svulstig – for Watson er popmusikken ein kanal til metafysisk grubleri med utgangspunkt i eigen livssituasjon, og det manglar ikkje på alvor og doble botnar. Eg kan sjå ei slik innvending, men synest no Watson balanserer, eg lèt meg gripe av Wave, og for somme vil det verte ei viktig plate, endåtil ei livbøye å møte den store bølgja med. Igjen er Joe Grass med på knapp, poengtert gitar, Evan Tighe er med på trommer og Mishka Stein på bass.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
Patrick
Watson:
Wave
Domino
«Do you feel a little broken?», heiter det i «Broken», eit av nøkkelspora på Wave, det sjette studioalbumet frå kanadiske Patrick Watson. Det finst vel knapt ein einaste lyttar som ikkje ein eller annan gong har svara ja på det spørsmålet? Men popsongen gjer det mogleg å stille det på sin eigen måte – igjen og igjen, i refrenget, som for å vere sikker på at vi verkeleg høyrer det, tek det innover oss, noko det er vanskeleg ikkje å gjere, når Watson etter kvart løftar det opp med si vakre røyst og får det til å funkle.
Då Patrick Watson gav ut Love Songs for Robots (2015), kjendest det som eit tidstypisk, kulturdiagnostisk album, som gjekk inn i rekkja av utgivingar som tek opp i seg spørsmåla om kvar grensene går mellom mennesket og teknologien. Likevel merkte plata seg ut – midt i ein toppmoderne musikkproduksjon var det som om Watsons røyst heldt fast ved noko skjørt menneskeleg, og på same tid var på flukt frå det, prøvde å løfte seg opp, og over det.
Smerteleg tap
Denne kvaliteten er også markant på dei ti songane på Wave, men no endrar det observerande blikket karakter. Det er vendt innover, mot det konkrete, enkelte menneskelivet, som er så sårleg, og som så brått kan verte utsett for ei omvelting som snur opp ned på alt.
Det har vore ei stram tid for Watson, som miste mor si under arbeidet med albumet, opplevde at det kom til eit brot med partnaren og såg eit sentralt musikalsk samarbeid komme til ein ende. Ei kjensle av smerteleg tap, og kavet med å overvinne ei slik kjensle, er utgangspunktet for og utgjer den raude tråden i Wave.
Opningssporet «Dream for Dreaming» skildrar kjensla av å vere overraska over å ha vorte forlaten og å skulle ønskje at det heile berre var ein draum. Tittelsporet fortel om den store bølgja som dreg deg ned, bølgja som får deg til å lure på om du nokon gong kjem opp igjen, og som etterlèt deg knust og forkommen i strandkanten. Det er lett å la seg merke av «Wave», som lydleggjer dette eksistensielle dragsuget, kjensla av å gå under, av havari.
Eksistensiell poprock
Watson går altså frå å fortelje om «korleis det er å vere menneske i dag» til å fortelje om «korleis det er å ha det slik eg har det i dag». Begge desse oppgåvene har han gitt seg sjølv fordi han må. Men Wave kjennest av ulike grunnar meir akutt enn Love Songs for Robots.
Til felles har begge utgivingane at dei byr på eksistensiell poprock av kremslaget, for dei som toler gode dosar av det eteriske, utan å synest det kan verte vel vakkert, pretensiøst eller svulstig – for Watson er popmusikken ein kanal til metafysisk grubleri med utgangspunkt i eigen livssituasjon, og det manglar ikkje på alvor og doble botnar. Eg kan sjå ei slik innvending, men synest no Watson balanserer, eg lèt meg gripe av Wave, og for somme vil det verte ei viktig plate, endåtil ei livbøye å møte den store bølgja med. Igjen er Joe Grass med på knapp, poengtert gitar, Evan Tighe er med på trommer og Mishka Stein på bass.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?