Brittanys song
Brittany Howards første soloalbum er ei av dei viktigaste platene i 2019.
Americana
Brittany
Howard:
Jaime
Sony
«I just don’t want to be back in this place again», heiter det i den aller første lina i «History Repeats», opningssongen på Jaime, det nye albumet til Brittany Howard. Orda gjer krav på konsentrert merksemd. Det dreier seg om ein artist som har noko viktig å melde.
Frå tid til anna kjem det ei plateutgiving som er så mykje meir enn det. Ei kulturell kraft er mobilisert på akkurat rett stad til akkurat rett tid. Jaime er ei slik utgiving, eit album som grip inn i si eiga samtid og vil verke formande for mange av dei som vel å lytte til det.
Frigjering
Howard er nok kjend for somme lesarar som vokalisten i Alabama Shakes, eit band som har vore i stand til å ta vare på soultradisjonen samstundes som dei har utvikla han vidare, steg for steg, med tyngd og integritet. Musikken har kopla generasjonar av lyttarar saman.
Når Howard no gir ut Jaime, skjer det i forlenginga av dette arbeidet, men denne gongen dreier det seg likevel om noko heilt anna. Plata er nærast å forstå som eit identitetspolitisk manifest der låtskrivaren og songaren Howard insisterer på ei frigjering som menneske og artist.
Frigjering frå kva? Jaime ber bod om eit brot, eit stort brot, med dei kreftene som har avgrensa spelerommet til Brittany Howard og snevra inn det ytringsrommet ho no så kraftfullt gjer krav på.
Brot
Plata er eit brot med sørstatskonteksten som har vore sentral for det musikalske uttrykket til Alabama Shakes, for no er Howard lei av den så altfor levande rasismen som stadig kjem til uttrykk i heimstaten Alabama, av dei regressive kreftene som kvar dag dreg alt i feil retning. Ho har flytta bort, i konkret, geografisk forstand, og i metafysisk forstand, ei forflytting det er umogleg ikkje å sjå i lys av Trump-regimets systematiske forvitring av alle fleirkulturelle ideal.
Jaime insisterer også på artistens rett til sin eigen seksualitet, og, som ikkje alt dette var nok, retten til å få gi uttrykk for sin eigen religiøsitet, slik han kjem til orde i det markante sporet «He Loves Me».
For å gi lyd til alt dette har Howard alliert seg med eit par gamle kameratar i Alabama Shakes og sentrale jazzaktørar som trommisen Nate Smith og pianisten Robert Glasper. I spor etter spor høyrer vi elles ekko av Prince, ein artist som rett og slett har medverka til at prosjektet Jaime er slik det er. Det er alt dette, i sum, som gjer Jaime til ein reartikulasjon av det vi no, i 2019, skal forstå som «americana», ei sjangernemning som er i ferd med å gå i spagat, men som også er posisjonert slik at ho kan verte revitalisert med stor verknad.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Americana
Brittany
Howard:
Jaime
Sony
«I just don’t want to be back in this place again», heiter det i den aller første lina i «History Repeats», opningssongen på Jaime, det nye albumet til Brittany Howard. Orda gjer krav på konsentrert merksemd. Det dreier seg om ein artist som har noko viktig å melde.
Frå tid til anna kjem det ei plateutgiving som er så mykje meir enn det. Ei kulturell kraft er mobilisert på akkurat rett stad til akkurat rett tid. Jaime er ei slik utgiving, eit album som grip inn i si eiga samtid og vil verke formande for mange av dei som vel å lytte til det.
Frigjering
Howard er nok kjend for somme lesarar som vokalisten i Alabama Shakes, eit band som har vore i stand til å ta vare på soultradisjonen samstundes som dei har utvikla han vidare, steg for steg, med tyngd og integritet. Musikken har kopla generasjonar av lyttarar saman.
Når Howard no gir ut Jaime, skjer det i forlenginga av dette arbeidet, men denne gongen dreier det seg likevel om noko heilt anna. Plata er nærast å forstå som eit identitetspolitisk manifest der låtskrivaren og songaren Howard insisterer på ei frigjering som menneske og artist.
Frigjering frå kva? Jaime ber bod om eit brot, eit stort brot, med dei kreftene som har avgrensa spelerommet til Brittany Howard og snevra inn det ytringsrommet ho no så kraftfullt gjer krav på.
Brot
Plata er eit brot med sørstatskonteksten som har vore sentral for det musikalske uttrykket til Alabama Shakes, for no er Howard lei av den så altfor levande rasismen som stadig kjem til uttrykk i heimstaten Alabama, av dei regressive kreftene som kvar dag dreg alt i feil retning. Ho har flytta bort, i konkret, geografisk forstand, og i metafysisk forstand, ei forflytting det er umogleg ikkje å sjå i lys av Trump-regimets systematiske forvitring av alle fleirkulturelle ideal.
Jaime insisterer også på artistens rett til sin eigen seksualitet, og, som ikkje alt dette var nok, retten til å få gi uttrykk for sin eigen religiøsitet, slik han kjem til orde i det markante sporet «He Loves Me».
For å gi lyd til alt dette har Howard alliert seg med eit par gamle kameratar i Alabama Shakes og sentrale jazzaktørar som trommisen Nate Smith og pianisten Robert Glasper. I spor etter spor høyrer vi elles ekko av Prince, ein artist som rett og slett har medverka til at prosjektet Jaime er slik det er. Det er alt dette, i sum, som gjer Jaime til ein reartikulasjon av det vi no, i 2019, skal forstå som «americana», ei sjangernemning som er i ferd med å gå i spagat, men som også er posisjonert slik at ho kan verte revitalisert med stor verknad.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Familien Nerdrum ved garden i Stavern.
Foto: Agnete Brun / NRK
Ikkje alt er politikk
Politiseringa av Nerdrum-familien er påfallande i lys av kor upolitisk Nerdrum eigentleg er.
Torje Hommedal Knausgård tek mastergrad i fransk ved Universitetet i Oslo. Lea Marie Krona gjer det same i tysk. Dei har få å sitje i kollokviegruppe med.
Foto: Sigurd Arnekleiv Bækkelund
Framandspråka forsvinn
Tilgangen på framandspråk er større enn nokon gong. Likevel er det stadig færre som vil studere dei.
Teikning: May Linn Clement
Forgard i nord
Kan USA kome til å ta over Grønland med makt?
Rune Slagstad på veg inn til Finansdepartementet i november i fjor.
Foto: Dag og Tid
Fylgjene av konkurransestaten
Rune Slagstad syner korleis venstresida lenge har gløymt røtene og prinsippa sine. Der andre held seg til vande spor, gjenetablerer han vona om at vi kan finne ut av kva som er viktigast å diskutere.
Jean-Marie Le Pen døydde 7. januar, 96 år gamal.
Foto: Stephane Mahe / Reuters / NTB
Ein politisk krigar har falle
Jean-Marie Le Pen (1928–2025) vart ein nybrotsmann for all høgrepopulisme i dag.