Brest i skydekket
Engegårdkvartetten spelar Mozarts «Haydn-kvartettar» med omskifteleg temperament.
Engegårdkvartetten spelar tre av Mozarts «Haydn-kvartettar».
Foto: Espen Mortensen
CD
Wolfgang Amadeus Mozart:
String
Quartets Dedicated to Haydn
Engegårdkvartetten.
LAWO 2019
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) la seg spesielt i selen med desse seks strykekvartettane sine, som han gav ut som opus 10 i Wien i 1785. Han dediserte nemleg samlinga til venen og mentoren Joseph Haydn (1732–1809), som meir enn nokon annan var i stand til å døma den kompositoriske kvaliteten. For Haydn var den klassiske strykekvartettens far; han hadde utvikla denne musikkforma for to fiolinar, éin bratsj og éin cello til den edlaste innan kammermusikken.
Fornuftig samtale
Viset Engegårdkvartetten spelar dette Mozart-opuset på, som har fått namnet «Haydn-kvartettane», lever opp til slik Goethe i 1829 definerte strykekvartettens kompositoriske ideal: «Me høyrer fire fornuftige menneske konversera, meiner å få noko ut av diskusjonen deira og å læra noko om det særmerkte ved instrumenta.» For Engegårdkvartetten, som sidan skipinga i Lofoten i 2006 har avansert til å bli ein av Skandinavias fremste i sitt fag, får verkeleg til musikalske samtalar.
Eit godt døme er fyrstesatsen «Allegro moderato» frå Strykekvartett i nr. 15 i d-moll, KV 421/417b, som er det einaste stykket i moll: I opninga, i det me kallar «hovudtemaet», tek fyrst fyrstefiolinen til orde. Med veik røyst kjem han med ein sørgjeleg bodskap som dei andre instrumenta liksom ikkje fattar alvoret i. For å presisera ser fyrstefiolinen seg difor nøydd til gjenta bodskapen ein oktav høgare, denne gongen i forte («sterkt»). Fyrst no skjønar andrefiolinen kva som står på spel, og snart tek også bratsjen poenget.
Vridande dissonansar
Sistesatsen «Allegretto ma non troppo» i denne d-mollkvartetten er mellom dei mest melankolske på plata. Det er ein variasjonssats med eit musikalsk tema som blir skifterikt repetert i fem omgangar, og der einskildinstrumenta i tur og orden briljerer – jamfør Goethe får me her «læra noko om det særmerkte ved instrumenta». Heldigvis gjev Mozart moll-misera ein lukkeleg slutt, for i dei siste taktane breier ein vonfull durakkord seg, eit parti Engegårdkvartetten spelar med herleg lys og luftig klang.
I det heile syner musikarane på denne plata evna si til å handsama ulike klangtypar, for i overgangane greier dei raskt å etablera nye stemningar. Best høyrer me dette i fyrstesatsen i den såkalla «Dissonanskvartetten», Strykekvartett nr. 19 i C-dur, KV 465. Kontrastane er vedunderlege: Fyrst den rolege «Adagio»-innleiinga, med fiolinane og bratsjen som vrir seg i dissonansar over den drivande cellostemma. Så bresten i skydekket, der alle bryt ut i ein barnleg sorglaus «Allegro».
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
CD
Wolfgang Amadeus Mozart:
String
Quartets Dedicated to Haydn
Engegårdkvartetten.
LAWO 2019
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) la seg spesielt i selen med desse seks strykekvartettane sine, som han gav ut som opus 10 i Wien i 1785. Han dediserte nemleg samlinga til venen og mentoren Joseph Haydn (1732–1809), som meir enn nokon annan var i stand til å døma den kompositoriske kvaliteten. For Haydn var den klassiske strykekvartettens far; han hadde utvikla denne musikkforma for to fiolinar, éin bratsj og éin cello til den edlaste innan kammermusikken.
Fornuftig samtale
Viset Engegårdkvartetten spelar dette Mozart-opuset på, som har fått namnet «Haydn-kvartettane», lever opp til slik Goethe i 1829 definerte strykekvartettens kompositoriske ideal: «Me høyrer fire fornuftige menneske konversera, meiner å få noko ut av diskusjonen deira og å læra noko om det særmerkte ved instrumenta.» For Engegårdkvartetten, som sidan skipinga i Lofoten i 2006 har avansert til å bli ein av Skandinavias fremste i sitt fag, får verkeleg til musikalske samtalar.
Eit godt døme er fyrstesatsen «Allegro moderato» frå Strykekvartett i nr. 15 i d-moll, KV 421/417b, som er det einaste stykket i moll: I opninga, i det me kallar «hovudtemaet», tek fyrst fyrstefiolinen til orde. Med veik røyst kjem han med ein sørgjeleg bodskap som dei andre instrumenta liksom ikkje fattar alvoret i. For å presisera ser fyrstefiolinen seg difor nøydd til gjenta bodskapen ein oktav høgare, denne gongen i forte («sterkt»). Fyrst no skjønar andrefiolinen kva som står på spel, og snart tek også bratsjen poenget.
Vridande dissonansar
Sistesatsen «Allegretto ma non troppo» i denne d-mollkvartetten er mellom dei mest melankolske på plata. Det er ein variasjonssats med eit musikalsk tema som blir skifterikt repetert i fem omgangar, og der einskildinstrumenta i tur og orden briljerer – jamfør Goethe får me her «læra noko om det særmerkte ved instrumenta». Heldigvis gjev Mozart moll-misera ein lukkeleg slutt, for i dei siste taktane breier ein vonfull durakkord seg, eit parti Engegårdkvartetten spelar med herleg lys og luftig klang.
I det heile syner musikarane på denne plata evna si til å handsama ulike klangtypar, for i overgangane greier dei raskt å etablera nye stemningar. Best høyrer me dette i fyrstesatsen i den såkalla «Dissonanskvartetten», Strykekvartett nr. 19 i C-dur, KV 465. Kontrastane er vedunderlege: Fyrst den rolege «Adagio»-innleiinga, med fiolinane og bratsjen som vrir seg i dissonansar over den drivande cellostemma. Så bresten i skydekket, der alle bryt ut i ein barnleg sorglaus «Allegro».
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.