Arkivet: Whitney
Julien Erhlich og Max Kakaceks utgjer bandet Whitney.
Pressefoto
Kva er dette, tenkte eg, då ein solvarm song trilla ut av høgtalarane for nokre dagar sidan, som for å halde på sommaren nokre timar til, før bergensregnet tek over fram til neste sommar – for eg hadde jo høyrt det før, hadde eg ikkje?
Jau, det hadde eg, for jammen var det ei tolking av «A.M. AM», ein song Damien Jurado hadde med på Visions of Us on the Land (2016), no løfta fram igjen i ny drakt på elegant og snertent vis av bandet Whitney, med eit flott blåsearrangement.
«A.M. AM» viser seg å høyre heime på Candid, eit fint album som inneheld ti smarte, velvalde, sjarmerande coverversjonar, ein liten miks americana som varer litt over halvtimen, og seier noko om rekkjevidda i Julien Erhlich og Max Kakaceks inspirasjonskjelder. I både presseskriv og fleire intervju fortel dei to at låtane var favorittar som fekk dei litt ut av komfortsona.
Med det har dette vorte ei eklektisk samansetjing heilt etter min smak, frå The Roches til David Byrne – og saktens dukkar Waxahatchees Kate Crutchfield også opp, på ein versjon av John Denvers «Take Me Home Country Road».
Øyvind Vågnes
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Kva er dette, tenkte eg, då ein solvarm song trilla ut av høgtalarane for nokre dagar sidan, som for å halde på sommaren nokre timar til, før bergensregnet tek over fram til neste sommar – for eg hadde jo høyrt det før, hadde eg ikkje?
Jau, det hadde eg, for jammen var det ei tolking av «A.M. AM», ein song Damien Jurado hadde med på Visions of Us on the Land (2016), no løfta fram igjen i ny drakt på elegant og snertent vis av bandet Whitney, med eit flott blåsearrangement.
«A.M. AM» viser seg å høyre heime på Candid, eit fint album som inneheld ti smarte, velvalde, sjarmerande coverversjonar, ein liten miks americana som varer litt over halvtimen, og seier noko om rekkjevidda i Julien Erhlich og Max Kakaceks inspirasjonskjelder. I både presseskriv og fleire intervju fortel dei to at låtane var favorittar som fekk dei litt ut av komfortsona.
Med det har dette vorte ei eklektisk samansetjing heilt etter min smak, frå The Roches til David Byrne – og saktens dukkar Waxahatchees Kate Crutchfield også opp, på ein versjon av John Denvers «Take Me Home Country Road».
Øyvind Vågnes
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?