Arkivet: Mark Hollis
Vi tillèt oss å vende tilbake til Mark Hollis, ein av dei verkeleg interessante profilane som voks ut av popmusikken i 1980-åra, og som gjekk bort for snart eitt år sidan, 64 år gammal. Då løfta eg fram Mark Hollis (1998), det einaste albumet han gav ut under eige namn, som eg tilfeldigvis hadde funne vegen tilbake til i dagane før eg høyrde at han hadde gått bort.
Det var med bandprosjektet Talk Talk at Hollis gjorde seg gjeldande, og det vart ganske stille frå det haldet i åra etter at Mark Hollis kom ut, men denne vinteren har albumet komme i ny utgåve på vinyl – eit godt høve til å lytte igjen, eller nærme seg desse songane for første gong.
Mark Hollis er ei kresent minimalistisk plate, med eit finstilt kammerpreg som ikkje minst vert styrkt av den utsøkte bruken av treblåsarar, og utgivinga tok artisten langt bort frå noko som likna hitpotensial. Små dropar med jazz er med i miksen, men det finst ikkje ei heilt passande sjangernemning for denne musikken. Å seie at albumet er stillferdig er nesten ei underdriving.
Øyvind Vågnes
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Vi tillèt oss å vende tilbake til Mark Hollis, ein av dei verkeleg interessante profilane som voks ut av popmusikken i 1980-åra, og som gjekk bort for snart eitt år sidan, 64 år gammal. Då løfta eg fram Mark Hollis (1998), det einaste albumet han gav ut under eige namn, som eg tilfeldigvis hadde funne vegen tilbake til i dagane før eg høyrde at han hadde gått bort.
Det var med bandprosjektet Talk Talk at Hollis gjorde seg gjeldande, og det vart ganske stille frå det haldet i åra etter at Mark Hollis kom ut, men denne vinteren har albumet komme i ny utgåve på vinyl – eit godt høve til å lytte igjen, eller nærme seg desse songane for første gong.
Mark Hollis er ei kresent minimalistisk plate, med eit finstilt kammerpreg som ikkje minst vert styrkt av den utsøkte bruken av treblåsarar, og utgivinga tok artisten langt bort frå noko som likna hitpotensial. Små dropar med jazz er med i miksen, men det finst ikkje ei heilt passande sjangernemning for denne musikken. Å seie at albumet er stillferdig er nesten ei underdriving.
Øyvind Vågnes
Fleire artiklar
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.