Arkivet: Juliana Hatfield og The Police
Juliana Hatfield spelar dei fleste instrumenta på albumet.
Foto: Stacee Sledge
Somme lesarar vil vel hugse plata den svært så produktive Juliana Hatfield gav ut i 2018, med songar av ingen ringare enn Olivia Newton-John, og no følgjer ho på eit vis opp med Juliana Hatfield Sings The Police (American Laundromat Records).
Eg skal vedgå at eg synest slike prosjekt er artige – det er eit lite eventyr å finne ut kva som kan bu i ein song, og kva hamskifte han kan gå gjennom i hendene på ein snerten og kløktig fortolkar. Hatfield har saktens vist seg å vere ein slik. Ikkje minst er låtvalet hennar interessant. Nyleg fortalde ho ei Boston-avis at ho meiner at fleire av songane til The Police grip rett inn i vår eiga samtid, med «Rehumanize Yourself» som døme. Hadde dette coveralbumet vore ein rein hitparade, ville det ha vore langt mindre interessant.
Hatfield gjer det meste sjølv på albumet. Ikkje berre tilfører ho songane mykje med gitarspelet, ho syng og spelar keyboard på alle tolv spora og tek seg av trommene og bassen på halvparten.
Øyvind Vågnes
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Somme lesarar vil vel hugse plata den svært så produktive Juliana Hatfield gav ut i 2018, med songar av ingen ringare enn Olivia Newton-John, og no følgjer ho på eit vis opp med Juliana Hatfield Sings The Police (American Laundromat Records).
Eg skal vedgå at eg synest slike prosjekt er artige – det er eit lite eventyr å finne ut kva som kan bu i ein song, og kva hamskifte han kan gå gjennom i hendene på ein snerten og kløktig fortolkar. Hatfield har saktens vist seg å vere ein slik. Ikkje minst er låtvalet hennar interessant. Nyleg fortalde ho ei Boston-avis at ho meiner at fleire av songane til The Police grip rett inn i vår eiga samtid, med «Rehumanize Yourself» som døme. Hadde dette coveralbumet vore ein rein hitparade, ville det ha vore langt mindre interessant.
Hatfield gjer det meste sjølv på albumet. Ikkje berre tilfører ho songane mykje med gitarspelet, ho syng og spelar keyboard på alle tolv spora og tek seg av trommene og bassen på halvparten.
Øyvind Vågnes
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.