Å gå med bunad som er eitt nummer for liten
Trioen til Espen Eriksen med Andreas Bye (t.v.) og Lars Tormod Jenset (t.h.).
Pressefoto
Konsert
Vår Frelsers kirke
Espen Eriksen Trio
Fredag 13. august
Haugalendingen Espen Eriksen er i ferd med å bli profet i eigen by, men han har vore på ein solid omveg før han opplever dette. I 14 år har pianisten Eriksen samarbeidd med bassisten Lars Tormod Jenset og trommeslagaren Andreas Bye. Dei har bak seg fire trioplater og ei plate med den britiske saksofonisten Andy Sheppard.
Alle fem er å finna på Rune Grammofon. Uttrykket til trioen er kjenneteikna av dei fengjande og lyriske melodiane til Eriksen. Arrangementa er enkle og oftast i medium tempo, og improvisasjonane til Eriksen er pregnante.
Konserten i Vår Frelsers kirke, ei krosskyrkje bygd i 1901, gav meg det eg hadde venta. Hits som «Grinde», «Home», «In The Mountains», «Dancing Deamons» og mange fleire kom som ei finpussa perlerad, og publikum krov ekstranummer.
Konsertversjonen er blitt gjennomarrangert. Låtane byggjer seg kontrollert opp og svinn like kontrollert. Musikken har funne si form og har dermed storkna. Å raffinera eit musikkuttrykk er ein vanskeleg balansekunst.
Festivalen hadde ikkje funne det bryet verdt å byggja opp scenen, så bak i lokalet såg ein berre hårtustane til Eriksen og Bye. Dette forsterka kjensla av avstand. Det er på tide at trioen blir meir lemfeldig med risikovurderinga.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Konsert
Vår Frelsers kirke
Espen Eriksen Trio
Fredag 13. august
Haugalendingen Espen Eriksen er i ferd med å bli profet i eigen by, men han har vore på ein solid omveg før han opplever dette. I 14 år har pianisten Eriksen samarbeidd med bassisten Lars Tormod Jenset og trommeslagaren Andreas Bye. Dei har bak seg fire trioplater og ei plate med den britiske saksofonisten Andy Sheppard.
Alle fem er å finna på Rune Grammofon. Uttrykket til trioen er kjenneteikna av dei fengjande og lyriske melodiane til Eriksen. Arrangementa er enkle og oftast i medium tempo, og improvisasjonane til Eriksen er pregnante.
Konserten i Vår Frelsers kirke, ei krosskyrkje bygd i 1901, gav meg det eg hadde venta. Hits som «Grinde», «Home», «In The Mountains», «Dancing Deamons» og mange fleire kom som ei finpussa perlerad, og publikum krov ekstranummer.
Konsertversjonen er blitt gjennomarrangert. Låtane byggjer seg kontrollert opp og svinn like kontrollert. Musikken har funne si form og har dermed storkna. Å raffinera eit musikkuttrykk er ein vanskeleg balansekunst.
Festivalen hadde ikkje funne det bryet verdt å byggja opp scenen, så bak i lokalet såg ein berre hårtustane til Eriksen og Bye. Dette forsterka kjensla av avstand. Det er på tide at trioen blir meir lemfeldig med risikovurderinga.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.