🎧 Kolibriens vengeslag
Så fekk vi eit album til frå Leonard Cohen.
Leonard Cohen døydde i 2016, 82 år gammal.
Pressefoto
Lytt til artikkelen:
Rock
Leonard
Cohen:
Thanks for the Dance
Sony
Ikkje rart at kolibrien er tiltrekkjande for poeten, med sitt spel med sansane, med kva vi ser, og kva vi høyrer: «Listen to the hummingbird/ whose wings you cannot see/ Listen to the hummingbird/ don’t listen to me.»
Slik går opningslinene på «Listen to the Hummingbird», det niande og avsluttande sporet på Thanks for the Dance, Leonard Cohen-albumet som kjem ut i dag. Oppmodinga, som verkar så typisk for artisten, kjem i form av ein enkelt, men elegant tonesett resitasjon av eit dikt, snarare enn ein song.
Siste opptaka
Godt er det uansett å høyre denne røysta, ikkje minst for lyttarar som har rekna Cohen for ein følgjesvein, som har vendt tilbake til songane hans opp gjennom åra og framleis prøver å venje seg til at mannen gjekk bort for tre år sidan.
Det skjedde berre få veker etter at albumet You Want It Darker kom ut. Så viser det seg at sonen Adam, som komponerte dei fleste melodiane til plata og fungerte som produsent, hadde fleire opptak frå den siste tida i farens liv. Mykje dreier det seg ikkje om. Thanks for the Dance varer i under halvtimen, men er likevel umisteleg for alle Cohen-lyttarar.
Prosjektet var ikkje utan risiko, men Adam Cohen allierte seg med dei rette folka då han gjekk tilbake i studio med materialet. Mellom dei første han spurde, var Javier Mas, som fleire lesarar vil hugse som mannen med lutten på Cohen-konsertar i seinare år. Det er rørande å høyre virtuositeten til Mas på Thanks for the Dance, ikkje minst i opningssongen, «What Happens to the Heart».
Røysta sentral
Det har vore viktig å la røysta stå i sentrum og ikkje kle desse songane med meir enn akkurat det dei treng, men likevel er eg glad for at Thanks for the Dance ikkje er fullt så naken og strippa i uttrykket som knallsterke You Want It Darker var. Daniel Lanois er med på fleire songar, det same er Montreal-artistar som Patrick Watson, Leslie Feist og Molly Sweeney – for å nemne nokre sentrale namn her. Når Jennifer Warnes korar på tittelsporet – nett slik ho skal, og slik ho har gjort så mange gonger før – har det ein slags vørdnad over seg, som i ei siste, forseinka helsing til artisten frå nokre av dei som sette han høgt.
Somme av anekdotane rundt Thanks for the Dance tyder på at dette kunne ha vorte noko av eit lappeteppe i hendene på feil folk. Opptaket av Cohens resitasjon av «Listen to the Hummingbird» er, av alle ting, henta frå pressekonferansen då han lanserte You Want It Darker, kunne The New York Times fortelje tidlegare denne veka. Eg er glad for at Adam Cohen og lydteknikar Michael Chaves leitte fram opptaket og reinska vekk alle spor av pressekorpset som var til stades, at Lanois sette seg ved tangentane, og at Mas lét fingrane fare over strengane då orda skulle verte følgde av musikk.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Lytt til artikkelen:
Rock
Leonard
Cohen:
Thanks for the Dance
Sony
Ikkje rart at kolibrien er tiltrekkjande for poeten, med sitt spel med sansane, med kva vi ser, og kva vi høyrer: «Listen to the hummingbird/ whose wings you cannot see/ Listen to the hummingbird/ don’t listen to me.»
Slik går opningslinene på «Listen to the Hummingbird», det niande og avsluttande sporet på Thanks for the Dance, Leonard Cohen-albumet som kjem ut i dag. Oppmodinga, som verkar så typisk for artisten, kjem i form av ein enkelt, men elegant tonesett resitasjon av eit dikt, snarare enn ein song.
Siste opptaka
Godt er det uansett å høyre denne røysta, ikkje minst for lyttarar som har rekna Cohen for ein følgjesvein, som har vendt tilbake til songane hans opp gjennom åra og framleis prøver å venje seg til at mannen gjekk bort for tre år sidan.
Det skjedde berre få veker etter at albumet You Want It Darker kom ut. Så viser det seg at sonen Adam, som komponerte dei fleste melodiane til plata og fungerte som produsent, hadde fleire opptak frå den siste tida i farens liv. Mykje dreier det seg ikkje om. Thanks for the Dance varer i under halvtimen, men er likevel umisteleg for alle Cohen-lyttarar.
Prosjektet var ikkje utan risiko, men Adam Cohen allierte seg med dei rette folka då han gjekk tilbake i studio med materialet. Mellom dei første han spurde, var Javier Mas, som fleire lesarar vil hugse som mannen med lutten på Cohen-konsertar i seinare år. Det er rørande å høyre virtuositeten til Mas på Thanks for the Dance, ikkje minst i opningssongen, «What Happens to the Heart».
Røysta sentral
Det har vore viktig å la røysta stå i sentrum og ikkje kle desse songane med meir enn akkurat det dei treng, men likevel er eg glad for at Thanks for the Dance ikkje er fullt så naken og strippa i uttrykket som knallsterke You Want It Darker var. Daniel Lanois er med på fleire songar, det same er Montreal-artistar som Patrick Watson, Leslie Feist og Molly Sweeney – for å nemne nokre sentrale namn her. Når Jennifer Warnes korar på tittelsporet – nett slik ho skal, og slik ho har gjort så mange gonger før – har det ein slags vørdnad over seg, som i ei siste, forseinka helsing til artisten frå nokre av dei som sette han høgt.
Somme av anekdotane rundt Thanks for the Dance tyder på at dette kunne ha vorte noko av eit lappeteppe i hendene på feil folk. Opptaket av Cohens resitasjon av «Listen to the Hummingbird» er, av alle ting, henta frå pressekonferansen då han lanserte You Want It Darker, kunne The New York Times fortelje tidlegare denne veka. Eg er glad for at Adam Cohen og lydteknikar Michael Chaves leitte fram opptaket og reinska vekk alle spor av pressekorpset som var til stades, at Lanois sette seg ved tangentane, og at Mas lét fingrane fare over strengane då orda skulle verte følgde av musikk.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.