¿ Kaukasisk koloritt

Torleif Thedéen byggjer opp spennings­fulle frasar i Khatsjaturjans cellokonsert.

Den armenske komponisten Aram Khatsjaturjan (1903–1978) frå Georgia på eit sovjetisk frimerke frå 1983.
Den armenske komponisten Aram Khatsjaturjan (1903–1978) frå Georgia på eit sovjetisk frimerke frå 1983.
Publisert

Lytt til artikkelen:

«Khatsjaturjan imiterer berre seg sjølv!», utbraut komposisjonsprofessoren ved Gnesin-instituttet i Moskva då han gjekk gjennom leksa han hadde gjeve elevane sine, nemleg å skriva eigne variasjonar over «Solveigs sang» frå Edvard Griegs andre Peer Gynt-suite. Alle elevane hadde løyst oppgåva slik lærebøkene føreskreiv – med unntak av den sjølvlærte bokbindarsonen Aram frå Tbilisi i Georgia, som instinktivt utstyrte Solveig med det professoren kalla «eintydig orientalske rytmar».

Pauketrille

Eg vil ikkje kalla det imitasjon. Ein referanse er vel det rette ordet. Ho høyrest i alle høve kjend ut, opninga av Aram Khatsjaturjans Cellokonsert i e-moll frå 1946, som solisten Torleif Thedéen og det tyske Staatsorchester Rheinische Philharmonie her gjev oss ei livfull tolking av. Stykket startar nemleg med same typen svulmande pauketrille som «A-mollkonserten».

Også framhaldet, etter rekkja med massive, dissonerande strykarakkordar, har noko griegsk ved seg. For til liks med Grieg greier Khatsjaturjan å kombinera kromatiske liner (melodiar bygde opp av halvtonetrinn) med grasiøs lette i den musikalske teksturen. Franskmenn ville ha kalla det impresjonistisk. Men for nordmenn er no eingong Grieg den næraste referansen, sjølv om han i sin tur stod i gjeld til dei franske impresjonistane.

Songleg

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement