JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Utsyn frå InderøyMemoarar

Når det alltid passar dårleg

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
«Meiner De at det kjem til å gjera vondt», spurde pasienten.

«Meiner De at det kjem til å gjera vondt», spurde pasienten.

Foto: NTB

«Meiner De at det kjem til å gjera vondt», spurde pasienten.

«Meiner De at det kjem til å gjera vondt», spurde pasienten.

Foto: NTB

3780
20210312
3780
20210312

Det er somme ting som alltid passar dårleg, til dømes biluhell eller det å mista ei tann. Eg mista ei tann i overkjeven akkurat da eg kom inn for landing vest for Fornebu ein gong i 1990-åra. Det kunne ha vore verre, tanna landa pent på golvteppet og kunne lett stikkast ned i lommeboka. Eit barnebarn og mor hennar var komne flyplassen for å møta morfar. Barnet var i tannfellingsalderen og hadde god observasjonsevne, så ho fekk straks med seg situasjonen, til stor moro for dei andre passasjerane: «Morfar har mista ei tann, og han får ho ikkje tilbake – haha!»

Det stemte, alt saman, bortsett frå at tannfea greip inn og ordna med ny tann til morfar, sant nok til andre pristakstar enn dei som barnebarnet kjende. Pytt pytt, også dei små har nytte av å læra litt om inflasjon og implantat. Dessutan var eg på trygg grunn i fedrelandet, og alt var enklare enn den gongen eg mista ei tann da eg var på jobb i Manaus i Brasil, jamvel om rekninga vart dryg før eg kom meg heim og opp i ein norsk tannlegestol.

Under militærtenesta hadde det gått fire visdomstenner. Dei fekk eg kvitta meg med gratis, tannlegen hadde verneplikt og meinte dessutan at folk som gjorde teneste i H.M. Kongens garde, sikkert var hardføre nok til at fire visdomstenner godt kunne ekspederast i éin jafs. Det gjekk bra, det òg, men vondt gjorde det.

Som om ikkje dette var nok, spela tannlegen på landslaget i fotball. Han var eit råskinn på fotballbana òg.

Det gjekk noko betre med eit anna barnebarn. Eg sat med han på fanget hos ein svært dyktig barnetannlege fordi han hadde dårlege mjølketenner. Tannlegen var kjempeflink og delte ut glansbilete etter kvar time i stolen, og fireåringen var storveges tolmodig og valde glansbilete med stor sakkunne og breie og varme smil.

Men det var eit men. Den dyktige, kjenslevare og glansbilderause barnetannlegen dreiv praksis saman med mannen sin, som var kjevekirurg. I den andre enden av lokalet freste og kokte det i raffinerte torturinstrument, og det var ei formidabel kraft og dynamikk i rommet, der ein ilter telefon ringde utan stans og ein stressa sekretær streva med å halda styring på køen.

«Denne telefonen må De ta,» sa sekretæren. «Har ’kje tid,» brumma kirurgen, medan instrumenta freste vidare. «Som eg seier, eg trur De skal ta denne telefonen her. Straks.» Kirurgen hyfsa seg bort til apparatet og vart heilt stille, før det kom: «I halvannan time, seier du? Få han hit med det same!»

Så kom han springande bort til barnepasienten og kona si og sa at ein kollega hadde gitt opp freistnaden på å få ut ei tann, første bom på førti år, og han leverte no stafettpinnen vidare. Detaljane skal eg spara lesaren for, men eg tenkte at det no ville koma ein mann på båre.

I staden dukka det opp ein sorglaus kar som tok plass i stolen. Kirurgen kom bort til kona si og sa: «Du skulle sjå korleis han ser ut. Det er det jævligaste eg har sett!» Kona takka nei og konfererte vidare om glansbildeutvalet. Kirurgen fekk tanna ut og sette seg ned med pasienten: «Når bedøvinga går ut i ettermiddag, vil De kanskje få litt ubehag. Så her er ein resept med noko smertedempande.»

«Meiner De at det kjem til å gjera vondt», spurde pasienten.

Det gjekk ei diskré trekning over munnvika på kirurgen: «Som eg sa, litt ubehag må De nok rekna med. Vert det for ille…» «Kan eg køyra heim?» «Nei. De har så mykje innabords no at det ikkje er tilrådeleg.» «Men eg skal ha bilen på jobb i morgon.»

Igjen rykte det litt i andletet på kirurgen, som ymta frampå om at ein fridag i morgon kunne vera noko å tenkja på.

Så gjekk mannen ut, munter og optimistisk, fireåringen fekk eit stort glansbilete, og eg var glad det ikkje var meg. Det ville ha passa dårleg.

Per Egil Hegge

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Det er somme ting som alltid passar dårleg, til dømes biluhell eller det å mista ei tann. Eg mista ei tann i overkjeven akkurat da eg kom inn for landing vest for Fornebu ein gong i 1990-åra. Det kunne ha vore verre, tanna landa pent på golvteppet og kunne lett stikkast ned i lommeboka. Eit barnebarn og mor hennar var komne flyplassen for å møta morfar. Barnet var i tannfellingsalderen og hadde god observasjonsevne, så ho fekk straks med seg situasjonen, til stor moro for dei andre passasjerane: «Morfar har mista ei tann, og han får ho ikkje tilbake – haha!»

Det stemte, alt saman, bortsett frå at tannfea greip inn og ordna med ny tann til morfar, sant nok til andre pristakstar enn dei som barnebarnet kjende. Pytt pytt, også dei små har nytte av å læra litt om inflasjon og implantat. Dessutan var eg på trygg grunn i fedrelandet, og alt var enklare enn den gongen eg mista ei tann da eg var på jobb i Manaus i Brasil, jamvel om rekninga vart dryg før eg kom meg heim og opp i ein norsk tannlegestol.

Under militærtenesta hadde det gått fire visdomstenner. Dei fekk eg kvitta meg med gratis, tannlegen hadde verneplikt og meinte dessutan at folk som gjorde teneste i H.M. Kongens garde, sikkert var hardføre nok til at fire visdomstenner godt kunne ekspederast i éin jafs. Det gjekk bra, det òg, men vondt gjorde det.

Som om ikkje dette var nok, spela tannlegen på landslaget i fotball. Han var eit råskinn på fotballbana òg.

Det gjekk noko betre med eit anna barnebarn. Eg sat med han på fanget hos ein svært dyktig barnetannlege fordi han hadde dårlege mjølketenner. Tannlegen var kjempeflink og delte ut glansbilete etter kvar time i stolen, og fireåringen var storveges tolmodig og valde glansbilete med stor sakkunne og breie og varme smil.

Men det var eit men. Den dyktige, kjenslevare og glansbilderause barnetannlegen dreiv praksis saman med mannen sin, som var kjevekirurg. I den andre enden av lokalet freste og kokte det i raffinerte torturinstrument, og det var ei formidabel kraft og dynamikk i rommet, der ein ilter telefon ringde utan stans og ein stressa sekretær streva med å halda styring på køen.

«Denne telefonen må De ta,» sa sekretæren. «Har ’kje tid,» brumma kirurgen, medan instrumenta freste vidare. «Som eg seier, eg trur De skal ta denne telefonen her. Straks.» Kirurgen hyfsa seg bort til apparatet og vart heilt stille, før det kom: «I halvannan time, seier du? Få han hit med det same!»

Så kom han springande bort til barnepasienten og kona si og sa at ein kollega hadde gitt opp freistnaden på å få ut ei tann, første bom på førti år, og han leverte no stafettpinnen vidare. Detaljane skal eg spara lesaren for, men eg tenkte at det no ville koma ein mann på båre.

I staden dukka det opp ein sorglaus kar som tok plass i stolen. Kirurgen kom bort til kona si og sa: «Du skulle sjå korleis han ser ut. Det er det jævligaste eg har sett!» Kona takka nei og konfererte vidare om glansbildeutvalet. Kirurgen fekk tanna ut og sette seg ned med pasienten: «Når bedøvinga går ut i ettermiddag, vil De kanskje få litt ubehag. Så her er ein resept med noko smertedempande.»

«Meiner De at det kjem til å gjera vondt», spurde pasienten.

Det gjekk ei diskré trekning over munnvika på kirurgen: «Som eg sa, litt ubehag må De nok rekna med. Vert det for ille…» «Kan eg køyra heim?» «Nei. De har så mykje innabords no at det ikkje er tilrådeleg.» «Men eg skal ha bilen på jobb i morgon.»

Igjen rykte det litt i andletet på kirurgen, som ymta frampå om at ein fridag i morgon kunne vera noko å tenkja på.

Så gjekk mannen ut, munter og optimistisk, fireåringen fekk eit stort glansbilete, og eg var glad det ikkje var meg. Det ville ha passa dårleg.

Per Egil Hegge

«Morfar har mista ei tann, og han får ho ikkje tilbake – haha!»

Emneknaggar

Fleire artiklar

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Andrej Kurkov
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Andrej Kurkov
Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Foto: Selmer Media

FilmMeldingar

Ja takk, Çatak

Eit sanningsord: Lærerværelset er høgst sjåverdig.

Brit Aksnes
Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Foto: Selmer Media

FilmMeldingar

Ja takk, Çatak

Eit sanningsord: Lærerværelset er høgst sjåverdig.

Brit Aksnes

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis