Oppvarma gamal krig
Ein mann sørgjer ved grava til ein fallen soldat i kampane mellom kristne armenarar i Nagorno-Karabakh og muslimske aserbajdsjanarar.
Foto: Reuters / NTB
Det er ikkje alt nytt som er nytt, men vi pressefolk har gode oppvarmingsmetodar så lenge minnet ikkje er heilt sløva. Krigen i Nagorno-Karabakh i Aserbajdsjan er under oppvarming, og det er ingen vits; hundrevis av menneske, både sivile og soldatar, vert drepne, og ein skal ha god orienteringsevne og enda betre kjelder for å få eit slags bilete av det som hender.
Provinsen Nagorno-Karabakh dukka opp i ei komplisert sovjetisk straffesak i 1960-åra, og saka var det første signalet om at det var slutt på tøvêrspolitikken som Nikita Khrusjtsjov noko nølande hadde innleidd som ein del av avstaliniseringa si. To forfattarar som var lite kjende utanfor Sovjetunionen – eldre lesarar hugsar Sovjetunionen – var dregne for retten for antisovjetisk verksemd. Den eine hadde skrive under psevdonym, og det var ille nok, men verre var det at dei begge hadde fått bøkene sine utgjevne i utlandet. Psevdonymet var Abram Tertz, mannen heitte Andrej Sinjavskij og hadde mellom anna skrive djuptpløyande analysar av lyrikken til Boris Pasternak. Den andre heitte Julij Daniel, og «brotsverket» hans var ei satirisk novelle som harselerte over sovjetisk propaganda, «Alle mords dag».
Det var Kreml som proklamerte ein drapsdag med «valvake» og oppteljing i fjernsynet. Der var det tamme greier og få drap i delrepublikkar som Estland, «men i Nagorno-Karabakh, der var det fres over knivbruken!». Det var første gongen eg såg namnet på trykk, kjennskapen min til dei alt anna enn fredelege provinsane i Kaukasus var så visst ikkje på ekspertnivå. Men eg fekk da skrapa saman såpass at eg skjøna at dei kristne armenarane i Nagorno-Karabakh og dei muslimske aserbajdsjanarane i resten av Aserbajdsjan ikkje var perlevener, just, og at dei som styrte i Moskva, gjorde sitt beste for å halda dei frå kvarandre.
Da Sovjetunionen gjekk i oppløysing for vel tretti år sidan, var amerikanske ekspertar sikre på at det ville verta krig mellom dei to folkegruppene. Russarane sa seg like trygge på at nasjonalitetsproblema var under kontroll trass i litt grums frå borgarkrigstida i 1920-åra. Amerikanarane hadde gode kontaktar i det armenske eksilmiljøet i USA, og det var dei som fekk rett. Det fekk dei enda ein gong da det braut ut ny krig no i sommar, trass i alt rosverdig som ymse regjeringar i Moskva har gjort for å overtala eller tvinga dei to stridbare nasjonane til fred midt oppe i all fiendskapen sin.
Julij Daniel visste altså ein del om det som murra under overflata, og minst like mykje visste han om det tåpelege ved den sovjetiske propagandaen. At Leonid Brezjnev, som ikkje var nokon stor humorist, skulle lika slik satire, var ikkje å venta, men det var heller ikkje mange som trudde at han ville vera så dum at han gav klarsignal til ei rettssak for full musikk.
Sinjavskij fekk sju år i fangeleir, Daniel fekk fem. Kvar einaste utsending frå Vesten, anten det var kulturmenneske eller politikarar, tok opp saka, og til slutt vart russarane trøytte av maset og sette dei fri. Sinjavskij og kona hans busette seg i Paris og reiste fritt i Vesten, Daniel vart buande i Russland. Fru Sinjavskij, som ein gong vitja den norske PEN-klubben saman med mannen sin, visste kvifor: «Daniel ser med stor interesse på alle damevenene sine og vil nok ikkje reisa frå dei», sa ho. Og det gjorde han ikkje.
Før han vart fengsla, arbeidde Sinjavskij på eit litterært institutt i Moskva, der han var kollega med Svetlana Stalin, mellom andre. Ein dag dukka ho opp med ein stor koffert og kunngjorde at ho skulle flytta inn hos Sinjavskij. Dette var noko overraskande for fru Sinjavskij, som fekk høyra av Stalins dotter at det ikkje lenger var plass til henne. Ein stotrande og raudnande Sinjavskij hadde inga god forklaring på dette opplegget, men kona hans er ei gløgg dame og sa: «Jaså, Andrej, du har vel trengt litt for langt inn i løyndomane i russisk litteratur, da.»
Det vart ingen flyttesjau for ekteparet før Andrej kom i fangeleir. Seinare reiste dei mykje saman både i Europa og USA. Ho var dessutan ofte på diskré besøk hos familien i Russland – og fortalde viltre historier om dialogane sine med sovjetiske diplomatar om å få visum. Svetlana Stalin gifte seg nokre gonger til, og Rosemary Sullivans biografi om Stalin-dottera kan lesast som ein russisk roman.
Oppvarma nytt, det med.
Per Egil Hegge
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det er ikkje alt nytt som er nytt, men vi pressefolk har gode oppvarmingsmetodar så lenge minnet ikkje er heilt sløva. Krigen i Nagorno-Karabakh i Aserbajdsjan er under oppvarming, og det er ingen vits; hundrevis av menneske, både sivile og soldatar, vert drepne, og ein skal ha god orienteringsevne og enda betre kjelder for å få eit slags bilete av det som hender.
Provinsen Nagorno-Karabakh dukka opp i ei komplisert sovjetisk straffesak i 1960-åra, og saka var det første signalet om at det var slutt på tøvêrspolitikken som Nikita Khrusjtsjov noko nølande hadde innleidd som ein del av avstaliniseringa si. To forfattarar som var lite kjende utanfor Sovjetunionen – eldre lesarar hugsar Sovjetunionen – var dregne for retten for antisovjetisk verksemd. Den eine hadde skrive under psevdonym, og det var ille nok, men verre var det at dei begge hadde fått bøkene sine utgjevne i utlandet. Psevdonymet var Abram Tertz, mannen heitte Andrej Sinjavskij og hadde mellom anna skrive djuptpløyande analysar av lyrikken til Boris Pasternak. Den andre heitte Julij Daniel, og «brotsverket» hans var ei satirisk novelle som harselerte over sovjetisk propaganda, «Alle mords dag».
Det var Kreml som proklamerte ein drapsdag med «valvake» og oppteljing i fjernsynet. Der var det tamme greier og få drap i delrepublikkar som Estland, «men i Nagorno-Karabakh, der var det fres over knivbruken!». Det var første gongen eg såg namnet på trykk, kjennskapen min til dei alt anna enn fredelege provinsane i Kaukasus var så visst ikkje på ekspertnivå. Men eg fekk da skrapa saman såpass at eg skjøna at dei kristne armenarane i Nagorno-Karabakh og dei muslimske aserbajdsjanarane i resten av Aserbajdsjan ikkje var perlevener, just, og at dei som styrte i Moskva, gjorde sitt beste for å halda dei frå kvarandre.
Da Sovjetunionen gjekk i oppløysing for vel tretti år sidan, var amerikanske ekspertar sikre på at det ville verta krig mellom dei to folkegruppene. Russarane sa seg like trygge på at nasjonalitetsproblema var under kontroll trass i litt grums frå borgarkrigstida i 1920-åra. Amerikanarane hadde gode kontaktar i det armenske eksilmiljøet i USA, og det var dei som fekk rett. Det fekk dei enda ein gong da det braut ut ny krig no i sommar, trass i alt rosverdig som ymse regjeringar i Moskva har gjort for å overtala eller tvinga dei to stridbare nasjonane til fred midt oppe i all fiendskapen sin.
Julij Daniel visste altså ein del om det som murra under overflata, og minst like mykje visste han om det tåpelege ved den sovjetiske propagandaen. At Leonid Brezjnev, som ikkje var nokon stor humorist, skulle lika slik satire, var ikkje å venta, men det var heller ikkje mange som trudde at han ville vera så dum at han gav klarsignal til ei rettssak for full musikk.
Sinjavskij fekk sju år i fangeleir, Daniel fekk fem. Kvar einaste utsending frå Vesten, anten det var kulturmenneske eller politikarar, tok opp saka, og til slutt vart russarane trøytte av maset og sette dei fri. Sinjavskij og kona hans busette seg i Paris og reiste fritt i Vesten, Daniel vart buande i Russland. Fru Sinjavskij, som ein gong vitja den norske PEN-klubben saman med mannen sin, visste kvifor: «Daniel ser med stor interesse på alle damevenene sine og vil nok ikkje reisa frå dei», sa ho. Og det gjorde han ikkje.
Før han vart fengsla, arbeidde Sinjavskij på eit litterært institutt i Moskva, der han var kollega med Svetlana Stalin, mellom andre. Ein dag dukka ho opp med ein stor koffert og kunngjorde at ho skulle flytta inn hos Sinjavskij. Dette var noko overraskande for fru Sinjavskij, som fekk høyra av Stalins dotter at det ikkje lenger var plass til henne. Ein stotrande og raudnande Sinjavskij hadde inga god forklaring på dette opplegget, men kona hans er ei gløgg dame og sa: «Jaså, Andrej, du har vel trengt litt for langt inn i løyndomane i russisk litteratur, da.»
Det vart ingen flyttesjau for ekteparet før Andrej kom i fangeleir. Seinare reiste dei mykje saman både i Europa og USA. Ho var dessutan ofte på diskré besøk hos familien i Russland – og fortalde viltre historier om dialogane sine med sovjetiske diplomatar om å få visum. Svetlana Stalin gifte seg nokre gonger til, og Rosemary Sullivans biografi om Stalin-dottera kan lesast som ein russisk roman.
Oppvarma nytt, det med.
Per Egil Hegge
At Brezjnev, som ikkje var nokon stor humorist, skulle lika slik satire, var ikkje å venta.
Fleire artiklar
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?
Teikning: May Linn Clement
17. mai-pengar
«Mor mi viser meg telefonen og at ho har vipsa Oskar og Tomas. Det er irriterande å sjå på ein mobil som andre held i.»
Foto: Terje Pedersen / NTB
FHI svikter sitt samfunnsoppdrag
«Det er svært viktig at FHI er tydelig overfor publikum på at de ikke jobber med årsaken til long covid.»
Emilie Enger Mehl avbilda på veg til pressetreff på Grøndland for å presentere Revidert nasjonalbudsjett, 14.05.2024. I budsjettet vert det mellom anna satt av penger til å reversere domstolsreforma. Foto: Javad Parsa / NTB.
Javad Parsa
– Uforståeleg domstolsendring
Sorenskrivar Kirsti Høegh Bjørneset er kritisk til at regjeringa vil reversere domstolsreforma.