Mykje av sommaren 1962 brukte eg i lesesalen på Halling skole i Homansbyen i Oslo. Den hausten skulle eg opp til eksamen i russisk mellomfag, og som sjølvvald del av pensum hadde eg ført opp Boris Pasternaks roman Doktor Zjivago. Romanen kom i 1958, han fekk nobelprisen, vart hundsa, hetsa og ekskludert frå det sovjetiske forfattarforbundet. Det hjelpte ikkje at Pasternak sa frå seg prisen. Han vart sjuk og døydde i 1960.
Det er ingen enkel roman, og for ein 22-åring er han komplisert til overmål. Boka har fylgd meg sidan, eg har vendt attende til einskildkapittel og passasjar. I vinter bestemte eg meg for å lesa henne att frå perm til perm. Ikkje berre fordi ho er eit meisterverk, men fordi ein stavrande og subbande 80-åring ser annleis på ting enn den same (?) 22-åringen gjorde.
Russarane ser annleis på boka, dei òg. I 1988 vart ho trykt i det tidsskriftet som sa nei i 1950-åra. Den eldste sonen kunne henta nobelprisen i Stockholm, og villaen der Pasternak døydde, er eit museum som kjempar ein tapande kamp mot den utesande skyskrapardrabantbyen i Peredelkino.
– Du har endra deg. Før dømde du ikkje revolusjonen så beiskt, seier Lara til Jurij Zjivago i ein av diskusjonane deira om dei brutale endringane i Russland.
Han svarar at det må vera måte med alt. På denne tida skulle dei ha kome fram til noko. Men det vi ser, er at for revolusjonsinspiratorane er galenskapen med endring og omkalfatring ei rein naturkraft, det daglege brød betyr ingenting, dei skal ha jordkloden. Å byggja nye verder, overgangsperiodar – det er målet i seg sjølv. Ingenting anna enn det har dei lært, ingenting kan dei.
Bak meiningsutvekslinga ligg situasjonen for Laras mann, Pavel Antipov, som har vorte revolusjonær aktivist. Men han høyrer ikkje til mellom dei ekte og må gå til grunne.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.