Kunst

Utstillinga Edvard Munch – Portretter utfordrar myten om den tilbaketrekte kunstnaren. 

Men påstandar om å finne uoppdaga gull er underlege.
  

Portretta av nære vennar som Hans Jæger er særleg tilstadeverande. «Hans Jæger», 1889.
Publisert Sist oppdatert

Silobygninga var heilt sidan oppføringa i 1935 eit signalbygg og eit tidleg eksempel på norsk funksjonalisme. Ho fungerte som kornsilo heilt fram til 2008, og etter ei spektakulær ombygging opna Kunstsilo 11. mai 2024. I desember 2025 vann bygget den svært prestisjefylte prisen «Verdens vakreste museum 2025» i arkitekturkonkurransen Prix Versailles. 

Her er verk frå tre faste samlingar: Tangen-samlinga, Sørlandssamlinga og Christianssands Billedgalleri. I tillegg kjem dei temporære utstillingane, og ei av desse viser no eit utval av Munch sine portrett.

Dyrt

På Odderøya glitrar småbølgjene mellom kaia og danskebåten, og det er ei ørlita antyding til varme i solstrålane. Vel inne i Kunstsilo får eg inntrykk av at dette raskt har lukkast i å bli ein møtestad for folk i byen. Kaféen på bakkeplan er nesten full, og i teiknerommet for barn er det livleg. 

Inngangsprisen til sjølve samlingane er merkeleg høg: 210 kroner per person. Både enkelbillett og årskort ligg høgare enn til dømes på Nasjonalmuseet, og eg vil tru at mange forbipasserande dermed vel å ikkje svinge nedom. For fastbuande fungerer nok årskortet på 899 kroner som ei grei løysing.

Den vakre vindeltrappa i tre gir meg kjensla av å rusle oppover ein gigantisk konkylie. På første avsatsen ser eg etter eit teikn på om Munch-utstillinga er der eller vidare oppover, men her er null informasjon. Ei hyggeleg vakt fangar opp at eg er i villreie, og peikar vidare rundt ein sving og inn ei dør der informasjonen står på ein vegg. Kvifor ikkje på trappeavsatsen? 

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement