Tungsindig tungrock
Foo Fighters’ nye album er ein kontemplasjon over sorg og tap.
Foo Fighters på scena i Cleveland i 2021. Neste veke spelar dei på Bonnaroo musikk- og kunstfestival i USA.
Foto: David Richard / AP / NTB
Rock
Foo Fighters:
But Here We Are
Roswell / RCA
På albumet Hail Satin frå 2021 hadde Foo Fighters mellombels blitt eit Bee Gees-coverband. Det amerikanske bandet, som debuterte i 1994 og har eks-Nirvana-trommisen Dave Grohl som frontfigur på gitar og vokal, opererte for høvet under fana «Dee Gees». Prosjektet hadde ein lettbeint, inkluderande aura, og det likte naturlegvis den ultrakonservative amerikanske demografien dårleg.
Arge «homofobar» protesterte utanfor konsertane, og bandet motdemonstrerte nonchalant ved å rulle forbi på lasteplan iført glitrande discoærakostyme medan dei song «You Should Be Dancing», ein livsbejaande song om samhald, openheit og kjærleik – det gjer det godt å sjå tilbake på no i Pride-månaden.
Eit av høgdepunkta på Hail Satin var coverversjonen av «Shadow Dancing», med trommisen Taylor Hawkins på silkemjuk vokal. Han døydde brått i fjor. Årsaka er ukjend, men han hadde angstdempande, smertestillande og antidepressive lækjemiddel i blodet, og eg kjem til å tenkje på at å ha ei psykisk liding er svært alvorleg og kan kallast pandemisk i samfunnet vi lever i, men framleis vert dei som slit, stigmatiserte og misforståtte.
But Here We Are er prega av ettertanke, og Grohl og Foo Fighters’ lange erfaring med og kontroll over rockesjangeren er tydeleg. Her kan ein høyre djupe spor etter Pink Floyd-liknande progrock og angstdriven collegerock og grunge. Bitande gitarar svevar innhylla i piggtråd over baktunge komp. Musikken er seig, men drivande, melodisk og hjarteskjerande; tenåringsangsten har blitt transformert til vaksen livserfaring, og albumet framstår som uttrykk for ein sunn sorgprosess i staden for håplaus eksistensiell krise og tomleik.
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
Foo Fighters:
But Here We Are
Roswell / RCA
På albumet Hail Satin frå 2021 hadde Foo Fighters mellombels blitt eit Bee Gees-coverband. Det amerikanske bandet, som debuterte i 1994 og har eks-Nirvana-trommisen Dave Grohl som frontfigur på gitar og vokal, opererte for høvet under fana «Dee Gees». Prosjektet hadde ein lettbeint, inkluderande aura, og det likte naturlegvis den ultrakonservative amerikanske demografien dårleg.
Arge «homofobar» protesterte utanfor konsertane, og bandet motdemonstrerte nonchalant ved å rulle forbi på lasteplan iført glitrande discoærakostyme medan dei song «You Should Be Dancing», ein livsbejaande song om samhald, openheit og kjærleik – det gjer det godt å sjå tilbake på no i Pride-månaden.
Eit av høgdepunkta på Hail Satin var coverversjonen av «Shadow Dancing», med trommisen Taylor Hawkins på silkemjuk vokal. Han døydde brått i fjor. Årsaka er ukjend, men han hadde angstdempande, smertestillande og antidepressive lækjemiddel i blodet, og eg kjem til å tenkje på at å ha ei psykisk liding er svært alvorleg og kan kallast pandemisk i samfunnet vi lever i, men framleis vert dei som slit, stigmatiserte og misforståtte.
But Here We Are er prega av ettertanke, og Grohl og Foo Fighters’ lange erfaring med og kontroll over rockesjangeren er tydeleg. Her kan ein høyre djupe spor etter Pink Floyd-liknande progrock og angstdriven collegerock og grunge. Bitande gitarar svevar innhylla i piggtråd over baktunge komp. Musikken er seig, men drivande, melodisk og hjarteskjerande; tenåringsangsten har blitt transformert til vaksen livserfaring, og albumet framstår som uttrykk for ein sunn sorgprosess i staden for håplaus eksistensiell krise og tomleik.
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Gukesh kan verta den klart yngste verdsmeisteren i historia. Carlsen var nesten fem år eldre då han vann kandidatturneringa og vart verdsmeister i 2013.
Foto: Maria Jemeljanova / Fide
«Sjølv har eg heller aldri sett ein så mogen 17-åring, korkje på eller utanfor sjakkbrettet.»
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Line Eldring har leidd utvalet som tilrår at Noreg både bør vidareføre og utvide samarbeidet med EU på nye område framover. Ho la nyleg fram utgreiinga «Norge og EØS: Utviklinger og erfaringer» for utanriksminister Espen Barth Eide.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Veksande fjernstyre
Tilknytinga vår til EU veks og veks, både gjennom EØS-avtalen og utanfor, ifølgje ei ny utgreiing. Og det er få som kjenner heilskapen.