Vaklande, men intens dystopi
Samuel Becketts dommedagsklassikar er sterkt tolka, men ikkje heilt ferdig på Scene 3.
Hilde Olaussen og Svein Roger Karlsen spelar gamlingane i søppelbøttene, Jan Grønli den blinde Hamm.
Foto: Dag Jenssen
Det Norske Teatret, Scene 3:
Samuel Beckett:
Sluttspel
Omsett av Bjørn Endreson
Regi: Bjørn Sundquist
Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen
Kombinasjonen Samuel Beckett og Det Norske Teatret er eit eige kapittel i nyare norsk teaterhistorie. Koplinga er og sterkt knytt til teatermannen Bjørn Endreson (1922–1998), som etablerte eit særeige Beckett-lag på Det Norske Teatret på 70-talet. Skodespelarar som Bjarne Andersen, Tom Tellefsen, Ulrikke Greve med fleire fekk nokre av sine største triumfar i Endresons Beckett-oppsetjingar.
Men Endreson hadde sett Beckett på køyreplanen lenge før det. Skodespelet Sluttspel hadde noregspremiere så tidleg som i 1961 på Rogaland Teater, fire år etter urpremieren i London. Den gongen var Bjørn Endreson teatersjef i Stavanger. No spelar Det Norske Teatret Sluttspel att, i Endresons omsetjing.
Typisk absurd teater
Stykket er sjangermessig svært typisk absurd teater, ikkje minst i kontrasten mellom taktil miljøetablering og ulogisk dialog, med replikkveksling av typen «– Er det deg? – Nei.» (Obs! Ikkje direkte sitat.)
I eit dunkelt lagerrom (?) sit ein blind mann og prøver å halde på autoriteten overfor ein lite tenestviljug personleg assistent – og to gamle, utslitne foreldre, som han har plassert oppi kvar si søppelkasse.
Teksten varierer mellom ordrike utgytingar og kjappe, galgenhumoristiske samtaler. Heile tida er det antyda, utan å gå rett på sak, at vi er plasserte i eit sundslege område, i dei siste dagane eller timane etter ein uoppretteleg katastrofe. Stykket er dystert, men likevel vakkert, av di det heile tida svingar mellom kynisk resignasjon og ein sår, undertrykt lengt.
I Bjørn Sundquists regi får dei fire skodespelarane godt armslag. Morten Svartveit som tenaren Clov har funne eit fysisk uttrykk som gjev rollefiguren ein tragikomisk originalitet, og Jan Grønli som den blinde Hamm har både den poetiske djupna og den kontrollerte desperasjonen som rolla insisterer på. Gamlingane i søppelkassene, Svein Roger Karlsen og Hilde Olausson, har båe ein vilter, komisk galenskap midt i elendet sitt. Bård Lie Thorbjørnsens scenografi er funksjonell, men litt fleire konkrete detaljar i scenebiletet kunne gjort kontrasten til mørket i teksten endå grellare.
Teater som rører ein
Akilleshælen til denne framsyninga er elles, diverre, at ho ikkje verkar heilt ferdig. I alle høve har denne meldaren aldri høyrt så mykje suffli på ein premiere før. (Og eg kan garantere at eg er ein rimeleg røynd premieregjengar.)
Like fullt er dette avgjort teater som rører ved ein. Klarer ensemblet å stramme seg opp på tekstleveringa, vil Sluttspel kunne hevde seg som ei av dei beste teaterhendingane i Oslo denne sesongen.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det Norske Teatret, Scene 3:
Samuel Beckett:
Sluttspel
Omsett av Bjørn Endreson
Regi: Bjørn Sundquist
Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen
Kombinasjonen Samuel Beckett og Det Norske Teatret er eit eige kapittel i nyare norsk teaterhistorie. Koplinga er og sterkt knytt til teatermannen Bjørn Endreson (1922–1998), som etablerte eit særeige Beckett-lag på Det Norske Teatret på 70-talet. Skodespelarar som Bjarne Andersen, Tom Tellefsen, Ulrikke Greve med fleire fekk nokre av sine største triumfar i Endresons Beckett-oppsetjingar.
Men Endreson hadde sett Beckett på køyreplanen lenge før det. Skodespelet Sluttspel hadde noregspremiere så tidleg som i 1961 på Rogaland Teater, fire år etter urpremieren i London. Den gongen var Bjørn Endreson teatersjef i Stavanger. No spelar Det Norske Teatret Sluttspel att, i Endresons omsetjing.
Typisk absurd teater
Stykket er sjangermessig svært typisk absurd teater, ikkje minst i kontrasten mellom taktil miljøetablering og ulogisk dialog, med replikkveksling av typen «– Er det deg? – Nei.» (Obs! Ikkje direkte sitat.)
I eit dunkelt lagerrom (?) sit ein blind mann og prøver å halde på autoriteten overfor ein lite tenestviljug personleg assistent – og to gamle, utslitne foreldre, som han har plassert oppi kvar si søppelkasse.
Teksten varierer mellom ordrike utgytingar og kjappe, galgenhumoristiske samtaler. Heile tida er det antyda, utan å gå rett på sak, at vi er plasserte i eit sundslege område, i dei siste dagane eller timane etter ein uoppretteleg katastrofe. Stykket er dystert, men likevel vakkert, av di det heile tida svingar mellom kynisk resignasjon og ein sår, undertrykt lengt.
I Bjørn Sundquists regi får dei fire skodespelarane godt armslag. Morten Svartveit som tenaren Clov har funne eit fysisk uttrykk som gjev rollefiguren ein tragikomisk originalitet, og Jan Grønli som den blinde Hamm har både den poetiske djupna og den kontrollerte desperasjonen som rolla insisterer på. Gamlingane i søppelkassene, Svein Roger Karlsen og Hilde Olausson, har båe ein vilter, komisk galenskap midt i elendet sitt. Bård Lie Thorbjørnsens scenografi er funksjonell, men litt fleire konkrete detaljar i scenebiletet kunne gjort kontrasten til mørket i teksten endå grellare.
Teater som rører ein
Akilleshælen til denne framsyninga er elles, diverre, at ho ikkje verkar heilt ferdig. I alle høve har denne meldaren aldri høyrt så mykje suffli på ein premiere før. (Og eg kan garantere at eg er ein rimeleg røynd premieregjengar.)
Like fullt er dette avgjort teater som rører ved ein. Klarer ensemblet å stramme seg opp på tekstleveringa, vil Sluttspel kunne hevde seg som ei av dei beste teaterhendingane i Oslo denne sesongen.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Nicolai Heiberg-Evenstad og Markus Lund er yngre enn fedrane sine, men likevel gode.
Foto: Norsk bridgeforbund
«Bridge er så vanedannande og tidkrevjande at det kan gå på kostnad av både studium, arbeid, kjærleiksliv, eigne born, barneborn og liknande.»
Reisande på Gardermoen i juni i år. Oslo lufthamn er i særklasse den mest lønsame flyplassen Avinor driv. Dei aller fleste norske flyplassane går med underskot.
Foto: Javad Parsa / NTB
Avinor-krisa tok ikkje slutt da pandemitiltaka gjorde det. Kan det vere styringsmodellen det er noko gale med?
Cissy Houston
Wikimedia Commons
Arkivet: Emily «Cissy» Houston (1933–2024)
Berlin: Med bandet kring seg står Bob Dylan ved flygelet og spelar munnspel.
Foto: Håvard Rem
Som å lesa ei bok
Dylan (83) vert eldre, men skriv og syng betre.
Teikning: May Linn Clement