Solstad-roman med klovnefjes
Retrospektiv romanklassikar blir fysisk tulleteater.
På scena står frå venstre: Andreas Stoltenberg Granerud, Stine Fevik, Modou Bah, Eldar Skar og Ingvild Holthe Bygdnes.
Foto: Lars Opstad
Oslo Nye Centralteatret
Dag Solstad:
Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land
Dramatisering og regi: Ole Johan Skjelbred
Kostyme: Ane Ledang Aasheim
Scenografi: Skjelbred og Aasheim
Romanen om gymnaslærar Pedersen var ved lanseringa for 40 år sidan eit både morosamt og ettertenksamt minneskrift over sjølve sekstiåttarradikalismen i Noreg. Berre få år etter at det hadde stått på som verst, verka denne omfattande politiske tendensen utruleg og usannsynleg, og det seier jo òg sitt om kor kort levetid trendar og teikn i tida oftast har. Når det er over, verkar det straks som det aldri har vore der, og vi vert forbløffa over å bli konfrontert med det att.
I tillegg til å setje den nære fortida i perspektiv var denne boka òg ei svært medrivande episk forteljing. Her var både struktur og baktanke, som det vel vil vere i all god skjønnlitteratur. Det er for så vidt ikkje å undrast over at dette har lokka både film- og teaterfolk til vidareformidling. Men det å kombinere realisme og satire kan gå godt i forteljarforma. Det er ikkje like lett å syne det på skjerm og scene.
Kunstnarleg glød
Den vitale skodespelaren og regissøren Ole Johan Skjelbred har ofte utmerkt seg med ein frekk og munter villskap når han sjølv står på scena. Den kunstnarlege gløden hans kan sånn sett godt kjennast att i tilnærminga hans til romanen som teater. Her er det mykje energi og plastisk overskot. Problemet er at han har valt å gjengi historia og personskildringane i ein slags karikert teikneserieversjon. Skodespelarane er maia ut som klovnar i kostyme og parykkar, og dialogar og kroppsspråk er lagde i ein ultraironisk avstand til det litterære førelegget. Spesielt morosamt vert dette ikkje, og mange sekvensar er dregne ut i det uendelege, truleg av di det er venta at dei skal mjølke meir og meir latter frå publikum. Ein av skodespelarane, Stine Fevik, som spelar nøkkelpersonen Nina Skåtøy, får applaus for open scene da vi trur den lange monologen hennar er ferdig. Men så held ho fram i endå ti minutt. Reint sportsleg og kondisjonsmessig gjer både ho og dei andre ein imponerande jobb, men det kan aldri bli anna enn ei rein låtteleggjering av det Dag Solstad sette eit utforskande, retrospektivt søkelys på.
Meir lågmælt
Vi som har lese boka, ventar jo med spenning på korleis dei har tenkt å løyse den triste og tragiske slutten – som sjølvsagt ikkje kan gjerast som tullekomedie. Denne sekvensen kjem òg i eit nedstrippa og meir lågmælt leie, utan klovneutstyr. Her syner ensemblet ein stilisert eleganse som hjelper på heilskapsinntrykket. Og det rare er at det er da vi byrjar å tenke at det kan hende hadde vore best for denne teateropplevinga om vi slett ikkje hadde lese boka på førehand. Men på andre sida – då hadde vi kan hende ikkje skjøna noko som helst.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Oslo Nye Centralteatret
Dag Solstad:
Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land
Dramatisering og regi: Ole Johan Skjelbred
Kostyme: Ane Ledang Aasheim
Scenografi: Skjelbred og Aasheim
Romanen om gymnaslærar Pedersen var ved lanseringa for 40 år sidan eit både morosamt og ettertenksamt minneskrift over sjølve sekstiåttarradikalismen i Noreg. Berre få år etter at det hadde stått på som verst, verka denne omfattande politiske tendensen utruleg og usannsynleg, og det seier jo òg sitt om kor kort levetid trendar og teikn i tida oftast har. Når det er over, verkar det straks som det aldri har vore der, og vi vert forbløffa over å bli konfrontert med det att.
I tillegg til å setje den nære fortida i perspektiv var denne boka òg ei svært medrivande episk forteljing. Her var både struktur og baktanke, som det vel vil vere i all god skjønnlitteratur. Det er for så vidt ikkje å undrast over at dette har lokka både film- og teaterfolk til vidareformidling. Men det å kombinere realisme og satire kan gå godt i forteljarforma. Det er ikkje like lett å syne det på skjerm og scene.
Kunstnarleg glød
Den vitale skodespelaren og regissøren Ole Johan Skjelbred har ofte utmerkt seg med ein frekk og munter villskap når han sjølv står på scena. Den kunstnarlege gløden hans kan sånn sett godt kjennast att i tilnærminga hans til romanen som teater. Her er det mykje energi og plastisk overskot. Problemet er at han har valt å gjengi historia og personskildringane i ein slags karikert teikneserieversjon. Skodespelarane er maia ut som klovnar i kostyme og parykkar, og dialogar og kroppsspråk er lagde i ein ultraironisk avstand til det litterære førelegget. Spesielt morosamt vert dette ikkje, og mange sekvensar er dregne ut i det uendelege, truleg av di det er venta at dei skal mjølke meir og meir latter frå publikum. Ein av skodespelarane, Stine Fevik, som spelar nøkkelpersonen Nina Skåtøy, får applaus for open scene da vi trur den lange monologen hennar er ferdig. Men så held ho fram i endå ti minutt. Reint sportsleg og kondisjonsmessig gjer både ho og dei andre ein imponerande jobb, men det kan aldri bli anna enn ei rein låtteleggjering av det Dag Solstad sette eit utforskande, retrospektivt søkelys på.
Meir lågmælt
Vi som har lese boka, ventar jo med spenning på korleis dei har tenkt å løyse den triste og tragiske slutten – som sjølvsagt ikkje kan gjerast som tullekomedie. Denne sekvensen kjem òg i eit nedstrippa og meir lågmælt leie, utan klovneutstyr. Her syner ensemblet ein stilisert eleganse som hjelper på heilskapsinntrykket. Og det rare er at det er da vi byrjar å tenke at det kan hende hadde vore best for denne teateropplevinga om vi slett ikkje hadde lese boka på førehand. Men på andre sida – då hadde vi kan hende ikkje skjøna noko som helst.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.