Sjela i uboteleg einsemd
Glitrande spela, men visuelt utydeleg Beckett-klassikar.
Anne Krigsvoll spelar hovudrolla som Winnie. I bakgrunnen sit ektefellen, spela av Kim Haugen.
Foto: Nationaltheatret
Nationaltheatret
Samuel Beckett:
Lykkedager
Omsett av Øyvind Berg
Regi: Anne Karen Hytten
Scenografi og kostyme: Milja Salovaara
Det er ingen tvil om at absurdismen i teateret, som oppstod for om lag 70 år sidan, gav europeisk scenekunst eit andletsløft som har fått konsekvensar for både ny og klassisk dramatikk for alltid. Men det er ei spesiell utfordring å spele om att dei klassiske absurdismestykka, som var nyskapande da dei kom. Da vil ein gjerne fornye fornyarane. Av og til endar det med at ein avmagnetifiserer dei. Korleis går det i dag?
Vel, framsyninga Lykkedager på Nationaltheatret er sjølvsagt ein storarta kveld for den herlege skodespelaren Anne Krigsvold. Ho spelar den mellomaldrande kvinna Winnie, som sit fanga i eit hòl i ørkenen, moglegvis i kvikksand, medan ho klynger seg til daglege rutinar som å stelle seg, rote i veska si, småprate med seg sjølv, sjå på vêret og stundvis vende seg til den utmatta ektemannen Willie, som kryp inn og ut av ei lita hole like ved.
Stykket er eigentleg ein monolog for Winnie, for mannen seier mest ingen ting.
Anne Krigsvold finn praktfulle uttrykk for alle dei merkelege laga i Becketts tekst, som oppsummerer eit menneskeliv, på eit vis vårt liv, i ein vill kombinasjon av desperat optimisme og sår lengt og fortviling. Kim Haugen, i den forunderlege skuggerolla som Willie, klarer òg å gi ei rørande karakterskildring, trass i at han aldri er andlet til andlet med publikum.
Det som likevel no hemmar dette vakre og originale skodespelet, er at scenebiletet er surrealistisk. Sjølve Columbi-egget med det absurde teateret er som regel at det set det realistiske i kontrast til det meiningslause. Det gjer ikkje denne framsyninga av Lykkedager, for Winnie sit ikkje i ein jordhaug. Ho sit bakom eit heva draperi, og vi kan ikkje eingong sjå at ho sit fast.
Her har ein tydelegvis vegra seg for å vere konvensjonell i høve til scenetilvisingane. Men det er nettopp når det meiningslause skjer i eit gjenkjenneleg univers, at den genuint absurde effekten oppstår. Den effekten er diverre ikkje til stades denne gongen.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Nationaltheatret
Samuel Beckett:
Lykkedager
Omsett av Øyvind Berg
Regi: Anne Karen Hytten
Scenografi og kostyme: Milja Salovaara
Det er ingen tvil om at absurdismen i teateret, som oppstod for om lag 70 år sidan, gav europeisk scenekunst eit andletsløft som har fått konsekvensar for både ny og klassisk dramatikk for alltid. Men det er ei spesiell utfordring å spele om att dei klassiske absurdismestykka, som var nyskapande da dei kom. Da vil ein gjerne fornye fornyarane. Av og til endar det med at ein avmagnetifiserer dei. Korleis går det i dag?
Vel, framsyninga Lykkedager på Nationaltheatret er sjølvsagt ein storarta kveld for den herlege skodespelaren Anne Krigsvold. Ho spelar den mellomaldrande kvinna Winnie, som sit fanga i eit hòl i ørkenen, moglegvis i kvikksand, medan ho klynger seg til daglege rutinar som å stelle seg, rote i veska si, småprate med seg sjølv, sjå på vêret og stundvis vende seg til den utmatta ektemannen Willie, som kryp inn og ut av ei lita hole like ved.
Stykket er eigentleg ein monolog for Winnie, for mannen seier mest ingen ting.
Anne Krigsvold finn praktfulle uttrykk for alle dei merkelege laga i Becketts tekst, som oppsummerer eit menneskeliv, på eit vis vårt liv, i ein vill kombinasjon av desperat optimisme og sår lengt og fortviling. Kim Haugen, i den forunderlege skuggerolla som Willie, klarer òg å gi ei rørande karakterskildring, trass i at han aldri er andlet til andlet med publikum.
Det som likevel no hemmar dette vakre og originale skodespelet, er at scenebiletet er surrealistisk. Sjølve Columbi-egget med det absurde teateret er som regel at det set det realistiske i kontrast til det meiningslause. Det gjer ikkje denne framsyninga av Lykkedager, for Winnie sit ikkje i ein jordhaug. Ho sit bakom eit heva draperi, og vi kan ikkje eingong sjå at ho sit fast.
Her har ein tydelegvis vegra seg for å vere konvensjonell i høve til scenetilvisingane. Men det er nettopp når det meiningslause skjer i eit gjenkjenneleg univers, at den genuint absurde effekten oppstår. Den effekten er diverre ikkje til stades denne gongen.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.