Satiresirkus om
makt og demokrati
Tysk absurd-politisk komedie slår frekt og friskt, men er òg litt slitsam.
Øystein Martinsen har hovudrolla som Rolf Pang.
Foto: Stig Håvard Dirdal
Rogaland Teater (Teaterhallen)
Marius von
Mayenburg:
Pang!
Omsett av Øyvind Berg
Regi: Nina Weisser
Scenografi og kostyme: Daniel Åkerström-Steen
Kjernefamiliemodellen som symbolberar for eit skakkøyrt samfunnssystem er eit ganske så brukbart, og difor velkjent, tema i teaterlitteraturen. Det vart originalt handsama i 20-åra, i surrealismerørsla, i det franske stykket Victor – eller barna tar makten av Roger Vitrac. Ionesco og Pinter brukte det som utgangspunkt for fleire absurdismestykke, og polske Slawomir Mrozek gav temaet eit godt rumpespark i 60-åra, i den merkelege komedien Tango. Den (framleis) unge tyske dramatikaren Marius von Mayenburg har alt i ei årrekkje markert seg med skarpt satiriske teatertekster og er helsa velkommen i mange land som ein velsett samtidskommentator. Skodespelet Pang! er eit personleg og originalt utforma arbeid, samstundes som det på fleire vis kviler på skuldrene til tidlegare teaterbølgjer og dramatikarar.
Runddans
I ein vilter, dramatisk runddans vert vi introduserte for ein person, Rolf Pang, som presenterer seg alt før han er fødd, og som til slutt gir stykket ein konklusjon etter at han er skoten og død. Eit menneske kjem til verda og krev merksemd, makt og rett til eigen vilje. Han er omgitt av panisk politisk korrekte foreldre, som er sprekkeferdig ukorrekte under fasaden, slitne naboar med nerveproblem og vald i heimen, og ei rad andre skrå personlegdomar i form av ein lækjar, ein TV-journalist, ei sexy barnevakt, ein musikklærar og så bortetter.
Den hyperaktive vesle Rolf Pang som veks opp i lynfart og tek kontrollen over det heile, vert eit skremmebilete på eit samfunn og ei samtid ute av kontroll, sjølvsagt. Det er mange både vittige og vettuge replikkar og dialogar i dette stykket, men persongalleriet er langt på veg klisjéaktig rissa opp, omtrent som i ein revy, og dei fleste typane verkar framande på oss. Omsetjinga gjer ingen løyndom av at dette går føre seg i Tyskland, og ein får òg eit ganske tydeleg inntrykk av at dette er klisjépersonar frå eit tysk urbanmiljø. Ikkje norsk.
Kunstpause
Skodespelarane gjer alle ein sjenerøs innsats, ikkje minst Øystein Martinsen som ein ustoppeleg energisk og livskraftig Rolf Pang, og Marianne Holter som den eksalterte og sjølvfornektande mora. Men regissøren kunne godt ha halde att nokre grader på både tempo og volum, for det er ikkje fritt for at delar av framsyninga druknar i effekt og mas. I den underlege augneblinken då Rolf Pang stoppar opp og tek ein fullstendig taus kunstpause, er det vi kjenner at – ja! – nett dette hadde teaterstykket Pang! trunge litt meir av. Slik kunne det vorte både morosamare og alvorlegare.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rogaland Teater (Teaterhallen)
Marius von
Mayenburg:
Pang!
Omsett av Øyvind Berg
Regi: Nina Weisser
Scenografi og kostyme: Daniel Åkerström-Steen
Kjernefamiliemodellen som symbolberar for eit skakkøyrt samfunnssystem er eit ganske så brukbart, og difor velkjent, tema i teaterlitteraturen. Det vart originalt handsama i 20-åra, i surrealismerørsla, i det franske stykket Victor – eller barna tar makten av Roger Vitrac. Ionesco og Pinter brukte det som utgangspunkt for fleire absurdismestykke, og polske Slawomir Mrozek gav temaet eit godt rumpespark i 60-åra, i den merkelege komedien Tango. Den (framleis) unge tyske dramatikaren Marius von Mayenburg har alt i ei årrekkje markert seg med skarpt satiriske teatertekster og er helsa velkommen i mange land som ein velsett samtidskommentator. Skodespelet Pang! er eit personleg og originalt utforma arbeid, samstundes som det på fleire vis kviler på skuldrene til tidlegare teaterbølgjer og dramatikarar.
Runddans
I ein vilter, dramatisk runddans vert vi introduserte for ein person, Rolf Pang, som presenterer seg alt før han er fødd, og som til slutt gir stykket ein konklusjon etter at han er skoten og død. Eit menneske kjem til verda og krev merksemd, makt og rett til eigen vilje. Han er omgitt av panisk politisk korrekte foreldre, som er sprekkeferdig ukorrekte under fasaden, slitne naboar med nerveproblem og vald i heimen, og ei rad andre skrå personlegdomar i form av ein lækjar, ein TV-journalist, ei sexy barnevakt, ein musikklærar og så bortetter.
Den hyperaktive vesle Rolf Pang som veks opp i lynfart og tek kontrollen over det heile, vert eit skremmebilete på eit samfunn og ei samtid ute av kontroll, sjølvsagt. Det er mange både vittige og vettuge replikkar og dialogar i dette stykket, men persongalleriet er langt på veg klisjéaktig rissa opp, omtrent som i ein revy, og dei fleste typane verkar framande på oss. Omsetjinga gjer ingen løyndom av at dette går føre seg i Tyskland, og ein får òg eit ganske tydeleg inntrykk av at dette er klisjépersonar frå eit tysk urbanmiljø. Ikkje norsk.
Kunstpause
Skodespelarane gjer alle ein sjenerøs innsats, ikkje minst Øystein Martinsen som ein ustoppeleg energisk og livskraftig Rolf Pang, og Marianne Holter som den eksalterte og sjølvfornektande mora. Men regissøren kunne godt ha halde att nokre grader på både tempo og volum, for det er ikkje fritt for at delar av framsyninga druknar i effekt og mas. I den underlege augneblinken då Rolf Pang stoppar opp og tek ein fullstendig taus kunstpause, er det vi kjenner at – ja! – nett dette hadde teaterstykket Pang! trunge litt meir av. Slik kunne det vorte både morosamare og alvorlegare.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.