Road movie på scenekanten
Tschick – adjø Berlin er tiltalande i spelet, men visuelt trongt om eit ungt vennskap.
Maik (Karl-Vidar Lende) og Tschick (Eivin Nilsen Salthe) saman med Caroline Frogner, som spelar fleire roller.
Foto: Erika Hebbert
Det Norske
Teatret, Scene 2:
Wolfgang Herrndorf:
Tschick – adjø Berlin
Dramatisert av Robert Koall
Omsett av Astrid Sverresdotter Dybvik
Regi: Mina Salephour
Scenografi og kostymedesign: Maria Anderski
Historier om unge kjensler, om alt det usikre, det forvitne og det forventningsfulle i det å vere ung vil alltid finne eit publikum når det blir innsiktsfullt fortalt. Den tyske, tidleg døde forfattaren Wolfgang Herrndorf la eit lite gullegg i denne sjangeren for ein del år sidan. Romanen Tschick vart ein millionsuksess og fann snart vegen til både scene og film.
Først i Skandinavia
Når historia no for første gong har funne vegen til ei norsk (og i det heile skandinavisk) scene, skjøner vi fort at dette er personskildringar som har sjarmert og rørt mange, i alle aldrar. Men i Det Norske Teatrets uttrykksform merkar vi òg kor grensene går når ein vil samle eit romanunivers inn på ei scene. Her flyttar ein seg fort frå stad til stad, og her flimrar personar forbi. Det er vanskeleg å tydeleggjere i ein stilisert scenografi, og med få skodespelarar.
Dei to skulegutane Maik og Tschick, som forunderleg nok finn saman i vennskap, sjølv om dei er som natt og dag, vert spela med stor sjarm og innlevd klokskap av Karl-Vidar Lende og Eivin Nilsen Salthe. Det er i «duetten» mellom desse to at denne framsyninga held tempoet og varmen oppe. At dei må vere i ein scenografi av kvite trådar, ein for så vidt fin installasjon isolert sett, gir oss diverre aldri noka akseptabel kjensle av tid, stad og stemning. Det gjer det heller ikkje at Salthe må spele far til Maik i tillegg til Tschick-rolla, og ikkje heller at den tredje skodespelaren, Charlotte Frogner, må spele heile ti ulike karakterar. Ho er fin som den utagerande kompisjenta Isa, men hadde nok verka endå sterkare om ho hadde fått konsentrert seg om den rolla åleine.
Brei appell
Med ein ser eit stykke som dette, er det vanskeleg å kome unna kjensla av at roman er roman, og skodespel som regel best når det opphavleg er skrive som skodespel. Men trass i det skjøner vi godt at dette er materiale som har hatt brei appell. Ikkje minst minner det oss om at det aldri finst nokon returbillett til det urøynde og urørte.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det Norske
Teatret, Scene 2:
Wolfgang Herrndorf:
Tschick – adjø Berlin
Dramatisert av Robert Koall
Omsett av Astrid Sverresdotter Dybvik
Regi: Mina Salephour
Scenografi og kostymedesign: Maria Anderski
Historier om unge kjensler, om alt det usikre, det forvitne og det forventningsfulle i det å vere ung vil alltid finne eit publikum når det blir innsiktsfullt fortalt. Den tyske, tidleg døde forfattaren Wolfgang Herrndorf la eit lite gullegg i denne sjangeren for ein del år sidan. Romanen Tschick vart ein millionsuksess og fann snart vegen til både scene og film.
Først i Skandinavia
Når historia no for første gong har funne vegen til ei norsk (og i det heile skandinavisk) scene, skjøner vi fort at dette er personskildringar som har sjarmert og rørt mange, i alle aldrar. Men i Det Norske Teatrets uttrykksform merkar vi òg kor grensene går når ein vil samle eit romanunivers inn på ei scene. Her flyttar ein seg fort frå stad til stad, og her flimrar personar forbi. Det er vanskeleg å tydeleggjere i ein stilisert scenografi, og med få skodespelarar.
Dei to skulegutane Maik og Tschick, som forunderleg nok finn saman i vennskap, sjølv om dei er som natt og dag, vert spela med stor sjarm og innlevd klokskap av Karl-Vidar Lende og Eivin Nilsen Salthe. Det er i «duetten» mellom desse to at denne framsyninga held tempoet og varmen oppe. At dei må vere i ein scenografi av kvite trådar, ein for så vidt fin installasjon isolert sett, gir oss diverre aldri noka akseptabel kjensle av tid, stad og stemning. Det gjer det heller ikkje at Salthe må spele far til Maik i tillegg til Tschick-rolla, og ikkje heller at den tredje skodespelaren, Charlotte Frogner, må spele heile ti ulike karakterar. Ho er fin som den utagerande kompisjenta Isa, men hadde nok verka endå sterkare om ho hadde fått konsentrert seg om den rolla åleine.
Brei appell
Med ein ser eit stykke som dette, er det vanskeleg å kome unna kjensla av at roman er roman, og skodespel som regel best når det opphavleg er skrive som skodespel. Men trass i det skjøner vi godt at dette er materiale som har hatt brei appell. Ikkje minst minner det oss om at det aldri finst nokon returbillett til det urøynde og urørte.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Statsministeren i Storbritannia, Rishi Sunak, har varsla at dei fyrste flya mot Rwanda skal vere i lufta løpet av ti til tolv veker.
Foto: Toby Melville / Reuters / NTB
Vil nytte Rwanda
som asylskremsel
Den som prøver å ta seg til Storbritannia med båt over Den engelske kanalen for å søkje asyl, risikerer i framtida å verte sett på eit fly til Rwanda utan høve til å returnere.