Om draum og ljos fortalt i mørke
Ei mystisk teaterhending utfordrar, men seier lite.
Stein Fevik og Espen Klouman Høiner på scenen.
Foto: Alette Schei Rørvik
Nationaltheatret / Torshovteateret
Espen Klouman Høiner:
Den skinnende byen
Regi: Espen Klouman Høiner
Scenografi / kostyme: Signe Becker
Komponist / musikar: Camilla Vatne Barratt-Due
Torshovteatret er langt på veg vorte den vesle halvgalne annleisungen til moderscena si, Nationaltheatret. Det som har vorte spela der dei siste sesongane, har ofte bore preg av eksperimentelt, antiepisk teater der skodespelarane ikkje framstiller oppdikta karakterar, og der teksten ikkje inneheld samtaler, men isolerte monologbitar.
I desse framsyningane vert det sjølvsagt heller ikkje gjort forsøk på å framstille eit identifiserbart visuelt rom. Dette er med andre ord teater som for om lag 25 år sidan berre var å sjå på frigruppearenaar. I dag er ikkje skilnadene mellom friteater og institusjonsteater så klåre lenger.
Avstandsblikk
Den allsidige teatermannen Espen Klouman Høiner opererer for så vidt like naturleg i både tradisjonell og eksperimenterande scenekunst.
Det stykket han no har skrive og regissert, med seg sjølv i den eine «rolla», gjev seg ut på å sjå med eit fabulerande avstandsblikk på den vestlege kulturen, med utgangspunkt i det ein gong lova landet Amerika, kan hende søkje å sjå kva som opphavleg forma det vestlege mennesket, og kva det har vorte til. Har vi skjøna det rett? Kan hende, men kan hende ikkje.
Finpolert framføring
Mesteparten av den 80 minuttar lange framsyninga går faktisk føre seg i mørke. Vi ser ingen ting når vi i byrjinga får høyre delar av pilegrimen John Winthrops formanande preike frå 1630, til medkolonistar undervegs til «det nye Jerusalem».
Når vi stundvis får sjå noko, ser vi Høiner i eit slags indianarkostyme og motspelaren Stine Fevik kledd som ein slags nybyggjar på prærien – eller noko slikt. Mot slutten av stykket vert vi overraska av ein diger moskusokse på hjul.
Trass i ei skarpt konsentrert og tekstleg finpolert framføring er det etter kvart vanskeleg å få eit innhaldsutbyte av dette.
Ein kan alltids, i ein viss mon, la seg imponere av vilje til originalitet og kunstnarleg vågemot. Men ut frå førehandsomtalene hadde vi vel venta oss litt fleire og andre inntrykk enn dei reint formmessige.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Nationaltheatret / Torshovteateret
Espen Klouman Høiner:
Den skinnende byen
Regi: Espen Klouman Høiner
Scenografi / kostyme: Signe Becker
Komponist / musikar: Camilla Vatne Barratt-Due
Torshovteatret er langt på veg vorte den vesle halvgalne annleisungen til moderscena si, Nationaltheatret. Det som har vorte spela der dei siste sesongane, har ofte bore preg av eksperimentelt, antiepisk teater der skodespelarane ikkje framstiller oppdikta karakterar, og der teksten ikkje inneheld samtaler, men isolerte monologbitar.
I desse framsyningane vert det sjølvsagt heller ikkje gjort forsøk på å framstille eit identifiserbart visuelt rom. Dette er med andre ord teater som for om lag 25 år sidan berre var å sjå på frigruppearenaar. I dag er ikkje skilnadene mellom friteater og institusjonsteater så klåre lenger.
Avstandsblikk
Den allsidige teatermannen Espen Klouman Høiner opererer for så vidt like naturleg i både tradisjonell og eksperimenterande scenekunst.
Det stykket han no har skrive og regissert, med seg sjølv i den eine «rolla», gjev seg ut på å sjå med eit fabulerande avstandsblikk på den vestlege kulturen, med utgangspunkt i det ein gong lova landet Amerika, kan hende søkje å sjå kva som opphavleg forma det vestlege mennesket, og kva det har vorte til. Har vi skjøna det rett? Kan hende, men kan hende ikkje.
Finpolert framføring
Mesteparten av den 80 minuttar lange framsyninga går faktisk føre seg i mørke. Vi ser ingen ting når vi i byrjinga får høyre delar av pilegrimen John Winthrops formanande preike frå 1630, til medkolonistar undervegs til «det nye Jerusalem».
Når vi stundvis får sjå noko, ser vi Høiner i eit slags indianarkostyme og motspelaren Stine Fevik kledd som ein slags nybyggjar på prærien – eller noko slikt. Mot slutten av stykket vert vi overraska av ein diger moskusokse på hjul.
Trass i ei skarpt konsentrert og tekstleg finpolert framføring er det etter kvart vanskeleg å få eit innhaldsutbyte av dette.
Ein kan alltids, i ein viss mon, la seg imponere av vilje til originalitet og kunstnarleg vågemot. Men ut frå førehandsomtalene hadde vi vel venta oss litt fleire og andre inntrykk enn dei reint formmessige.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.