Løyndom + løgn = dramatikk
Mikroteateret leikar snertent på komfortsonegrensa.
Jesper Malm og Vanessa Borgli.
Foto: Agnete Brun
Det Norske Mikroteateret:
Etter ein film av Paolo Genoveses:
Perfekte fremmede
Ometjing, beabeiding, regi: Peder Hamdahl Næss
Det er ei velkjent sak at dei fleste menneske har løyndomar. Så lenge vi veit kvar vi har dei, er dei ikkje farlege for korkje oss sjølve eller andre. Det er vel helst når vi fortrenger dei, og prøver late som dei ikkje er der, at dei kan skape problem. For da kan dei brått ta oss på senga. Dette er ein menneskeleg tematikk som alltid har hatt god effekt både på film og scene, heilt frå Kong Ødipus via Hamlet til Et dukkehjem og Den spanske flue.
I stykket Mikroteateret for tida spelar i eit husvære i Gøteborggata i Oslo, møter vi ei gruppe tilsynelatande veltilpassa og godt samansveiste mellomaldrande vener i eit middagsselskap. Vi aner likevel ganske raskt at det knirkar litt i tilhøva her og der, og det er når ein av dei føreslår selskapsleiken «Del mobilmeldingane dine i plenum» at det byrjar å brenne.
Den intime ramma rundt framsyninga, med publikum tett innpå middagsbordet på alle kantar, er sjølvsagt intens, men ikkje ubehageleg for oss som ser på. Nei, tvert om, vi blir med skam å melde ganske så skadefro fluger på veggen.
Dette handlar om personar som gradvis kler av kvarandre psykisk, og dei gjer det med både sinne, redsle og vantru, av og til òg med latter, og dei sju skodespelarane, Vanessa Borgli, Jesper Malm, Espen Sandvik, Rudy Claes, Jonathan Espolin Johnson, Marte Sæteren og Kai Kenneth Hanson, held fast på situasjonane i eit imponerande konsentrert samspel.
Regissøren Peder Hamdahl Næss har denne gongen teke ein film til teaterscena. Det er ikkje så reint uvanleg no for tida; før i tida var det gjerne omvendt. Men det overraskande er at dette dramaet verkar mykje meir klassisk teaterforma enn det meste av det som for tida blir spelt på institusjonsteatera. Det er eit pussig teikn i tida at ein no må ty til filmmanus for å finne det gode skodespelet. Men hovudsaken er at det blir overtydande teater. Og det blir det faktisk her, sant for dyden!
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det Norske Mikroteateret:
Etter ein film av Paolo Genoveses:
Perfekte fremmede
Ometjing, beabeiding, regi: Peder Hamdahl Næss
Det er ei velkjent sak at dei fleste menneske har løyndomar. Så lenge vi veit kvar vi har dei, er dei ikkje farlege for korkje oss sjølve eller andre. Det er vel helst når vi fortrenger dei, og prøver late som dei ikkje er der, at dei kan skape problem. For da kan dei brått ta oss på senga. Dette er ein menneskeleg tematikk som alltid har hatt god effekt både på film og scene, heilt frå Kong Ødipus via Hamlet til Et dukkehjem og Den spanske flue.
I stykket Mikroteateret for tida spelar i eit husvære i Gøteborggata i Oslo, møter vi ei gruppe tilsynelatande veltilpassa og godt samansveiste mellomaldrande vener i eit middagsselskap. Vi aner likevel ganske raskt at det knirkar litt i tilhøva her og der, og det er når ein av dei føreslår selskapsleiken «Del mobilmeldingane dine i plenum» at det byrjar å brenne.
Den intime ramma rundt framsyninga, med publikum tett innpå middagsbordet på alle kantar, er sjølvsagt intens, men ikkje ubehageleg for oss som ser på. Nei, tvert om, vi blir med skam å melde ganske så skadefro fluger på veggen.
Dette handlar om personar som gradvis kler av kvarandre psykisk, og dei gjer det med både sinne, redsle og vantru, av og til òg med latter, og dei sju skodespelarane, Vanessa Borgli, Jesper Malm, Espen Sandvik, Rudy Claes, Jonathan Espolin Johnson, Marte Sæteren og Kai Kenneth Hanson, held fast på situasjonane i eit imponerande konsentrert samspel.
Regissøren Peder Hamdahl Næss har denne gongen teke ein film til teaterscena. Det er ikkje så reint uvanleg no for tida; før i tida var det gjerne omvendt. Men det overraskande er at dette dramaet verkar mykje meir klassisk teaterforma enn det meste av det som for tida blir spelt på institusjonsteatera. Det er eit pussig teikn i tida at ein no må ty til filmmanus for å finne det gode skodespelet. Men hovudsaken er at det blir overtydande teater. Og det blir det faktisk her, sant for dyden!
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.