Kva er sanning på ei scene?
Bjarte Tjøstheim er elskeleg, men noko tvitydig
i alvorleg standup.
Bjarte Tjøstheim har sceneskrekk, men står på scena som seg sjølv.
Foto: Siren Høyland Sæter
Det Norske Teatret, scene 2
Bjarte Tjøstheim:
Det går betre no
Regi: Thomas Giertsen
Scenografi: Mia Runningen
Den sjølvbiografiske soloteaterhendinga har gjennom dei siste fire–fem åra vorte ei særs populær og seljeleg vare. Ho har sjølvsagt utspring i standupsjangeren, som vel fekk det endelege gjennombrotet i Noreg i 90-åra: Ein einsleg person held eit tilsynelatande improvisert soloshow, og det skal like tilsynelatande vere sjølvbiografisk og sant, jamleg ispedd vitsar. Det skal først og fremst vere morosamt. Det som no går føre seg i norsk teater, er at ein (som regel) kjend person, ein kombinert komikar og skodespelar, skal fortelje om dei mørkare sidene i livshistoria si. Men pilla skal framleis sukrast med humor. I denne forma har mellom andre personar som Else Kåss Furuseth, Rune Andersen, Trine Lise Olsen, Jon Arne Arnseth og Morten Joachim både sjarmert og rørt publikum i fleire sesongar. Mykje verdifullt er gjort på dette feltet. Men det er alltid ein fare for at ein sjanger kan verte føreseieleg.
Skuggesida av livet
Bjarte Tjøstheim har vunne mange hjarte med smålåten, skrå humor både på film, i radio og på TV. Han har ein personlegdom som er umogleg ikkje å vere svak for. Når han denne gongen opptrer som seg sjølv, for første gong på teater, er det for å gi eit vitnemål om skuggesida av livet sitt: angsten. Dels gjennom anekdotar, dels i psykodramatiske sketsjar fortel han om stendig attvendande kjenslekortslutningar som har lamma privatlivet hans – og det profesjonelle livet. Her er det mange sterke innblikk, og vi får sjølvsagt hjarteskjerande medynk med ein mann som har vore, og er, så sjenerøs som artist. Men merkeleg nok får vi aldri noko djupdykk i kva som er årsak til psykisk angst, og heller ikkje korleis han eigentleg artar seg. Vi får berre ei rekke døme på kva angsten kan føre til. Og det er kan hende nett prisen han sjølv må betale for at han først og fremst er komikar, og at det er komikaren publikum vil sjå og le av.
Sceneskrekk
Dessutan – kan vi fullt og heilt tru på at ein artist og skodespelar eigentleg er livredd for å stå framfor ei forsamling? Det er ikkje til å nekte at mistanken om koketteri lurer i bakhovudet, ikkje minst når mesteparten av publikum hyler av latter med ein gong han kjem inn. Jau, sjølvsagt trur vi på at Bjarte Tjøstheim slit med sitt. Men angst slit dei med, mannen og kvinna i gata òg. Og da er det ikkje redsla for å stå på ei scene som hemmar dei i livet.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det Norske Teatret, scene 2
Bjarte Tjøstheim:
Det går betre no
Regi: Thomas Giertsen
Scenografi: Mia Runningen
Den sjølvbiografiske soloteaterhendinga har gjennom dei siste fire–fem åra vorte ei særs populær og seljeleg vare. Ho har sjølvsagt utspring i standupsjangeren, som vel fekk det endelege gjennombrotet i Noreg i 90-åra: Ein einsleg person held eit tilsynelatande improvisert soloshow, og det skal like tilsynelatande vere sjølvbiografisk og sant, jamleg ispedd vitsar. Det skal først og fremst vere morosamt. Det som no går føre seg i norsk teater, er at ein (som regel) kjend person, ein kombinert komikar og skodespelar, skal fortelje om dei mørkare sidene i livshistoria si. Men pilla skal framleis sukrast med humor. I denne forma har mellom andre personar som Else Kåss Furuseth, Rune Andersen, Trine Lise Olsen, Jon Arne Arnseth og Morten Joachim både sjarmert og rørt publikum i fleire sesongar. Mykje verdifullt er gjort på dette feltet. Men det er alltid ein fare for at ein sjanger kan verte føreseieleg.
Skuggesida av livet
Bjarte Tjøstheim har vunne mange hjarte med smålåten, skrå humor både på film, i radio og på TV. Han har ein personlegdom som er umogleg ikkje å vere svak for. Når han denne gongen opptrer som seg sjølv, for første gong på teater, er det for å gi eit vitnemål om skuggesida av livet sitt: angsten. Dels gjennom anekdotar, dels i psykodramatiske sketsjar fortel han om stendig attvendande kjenslekortslutningar som har lamma privatlivet hans – og det profesjonelle livet. Her er det mange sterke innblikk, og vi får sjølvsagt hjarteskjerande medynk med ein mann som har vore, og er, så sjenerøs som artist. Men merkeleg nok får vi aldri noko djupdykk i kva som er årsak til psykisk angst, og heller ikkje korleis han eigentleg artar seg. Vi får berre ei rekke døme på kva angsten kan føre til. Og det er kan hende nett prisen han sjølv må betale for at han først og fremst er komikar, og at det er komikaren publikum vil sjå og le av.
Sceneskrekk
Dessutan – kan vi fullt og heilt tru på at ein artist og skodespelar eigentleg er livredd for å stå framfor ei forsamling? Det er ikkje til å nekte at mistanken om koketteri lurer i bakhovudet, ikkje minst når mesteparten av publikum hyler av latter med ein gong han kjem inn. Jau, sjølvsagt trur vi på at Bjarte Tjøstheim slit med sitt. Men angst slit dei med, mannen og kvinna i gata òg. Og da er det ikkje redsla for å stå på ei scene som hemmar dei i livet.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Familien Nerdrum ved garden i Stavern.
Foto: Agnete Brun / NRK
Ikkje alt er politikk
Politiseringa av Nerdrum-familien er påfallande i lys av kor upolitisk Nerdrum eigentleg er.
Torje Hommedal Knausgård tek mastergrad i fransk ved Universitetet i Oslo. Lea Marie Krona gjer det same i tysk. Dei har få å sitje i kollokviegruppe med.
Foto: Sigurd Arnekleiv Bækkelund
Framandspråka forsvinn
Tilgangen på framandspråk er større enn nokon gong. Likevel er det stadig færre som vil studere dei.
Teikning: May Linn Clement
Forgard i nord
Kan USA kome til å ta over Grønland med makt?
Rune Slagstad på veg inn til Finansdepartementet i november i fjor.
Foto: Dag og Tid
Fylgjene av konkurransestaten
Rune Slagstad syner korleis venstresida lenge har gløymt røtene og prinsippa sine. Der andre held seg til vande spor, gjenetablerer han vona om at vi kan finne ut av kva som er viktigast å diskutere.
Jean-Marie Le Pen døydde 7. januar, 96 år gamal.
Foto: Stephane Mahe / Reuters / NTB
Ein politisk krigar har falle
Jean-Marie Le Pen (1928–2025) vart ein nybrotsmann for all høgrepopulisme i dag.