Korleis kan ein eige stjernene?
Livsfilosofisk klassikar kunne her vore meir kjenslevar, men fengslar visuelt og musikalsk.
Linn Bjørnvik Grøder i hovudrolla som prinsen.
Foto: Erika Hebbert
Nationaltheatret, Kanonhallen:
Antoine de Saint-Exupéry:
Den lille prinsen
Dramatisert av Kjersti Haugen, Leiko Fuseya og Magnus Børmark
Regi: Kjersti Haugen
Scenografi: Leiko Fuseya
Komponist: Magnus Børmark
Koreografi: Magnus Myhr
Den vakre eventyrboka Den lille prinsen har gjennom åra fått ein sterk plass i klassikarkatalogen. Ulik andre eventyr og bøker appellerer ho òg ulikt til born og vaksne. Typisk for boka er dette lågmælte og sårbare under «fantasy»-fasaden. Teater- og filmversjonar er gjorde med svært ulike innfallsvinklar. Nationaltheatret fortel òg historia heilt annleis enn vi har sett ho før. Noko vil ein vel alltid sakne når ei bok ein synest godt om, går til scenen. Men kva så?
Scenebiletet er eit sirkus der guten frå ein framand planet dreg på erkjenningsreise frå planet til planet og etter kvart på jorda. Han undrar seg over materialismen og ignoransen folk har overfor venleik og godhug. Han lærer opp andre, og han lærer sjølv. Her er fine visuelle effektar, morosame kostyme, nydeleg akrobatikk og koreografi. Ikkje alle personane på prinsens veg vert like klåre, og her er nok nyansar ofra på showfaktorens alter. Men musikken er vakker og fyller ut mange stader der teksten i denne ramma ikkje kan bere seg åleine.
Det såre og ettertenksame kjem likevel ikkje så ofte opp til yta. Som prinsens møte med reven som så gjerne vil temjast. Dialogane mellom desse to er vel noko av det vakraste som er skrive om vennskap. Her vert det eit festleg musikalnummer, og den sjarmerande Jacob Jensen får berre i eit par gløtt ta fram einsemda til reven. Men Linn Bjørnvik Grøder som prinsen har heile tida ei nøktern ro i rolla, fint stemt mot alt det rare som elles skjer i historia.
Ein kunne undre seg på om born ville ta inn eit så pass framandt eventyr, som attpåtil er endå meir avkonkretisert på scenen. Men det skal seiast, ungane sat musestille i to timar. Dette gjekk nok heim.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Nationaltheatret, Kanonhallen:
Antoine de Saint-Exupéry:
Den lille prinsen
Dramatisert av Kjersti Haugen, Leiko Fuseya og Magnus Børmark
Regi: Kjersti Haugen
Scenografi: Leiko Fuseya
Komponist: Magnus Børmark
Koreografi: Magnus Myhr
Den vakre eventyrboka Den lille prinsen har gjennom åra fått ein sterk plass i klassikarkatalogen. Ulik andre eventyr og bøker appellerer ho òg ulikt til born og vaksne. Typisk for boka er dette lågmælte og sårbare under «fantasy»-fasaden. Teater- og filmversjonar er gjorde med svært ulike innfallsvinklar. Nationaltheatret fortel òg historia heilt annleis enn vi har sett ho før. Noko vil ein vel alltid sakne når ei bok ein synest godt om, går til scenen. Men kva så?
Scenebiletet er eit sirkus der guten frå ein framand planet dreg på erkjenningsreise frå planet til planet og etter kvart på jorda. Han undrar seg over materialismen og ignoransen folk har overfor venleik og godhug. Han lærer opp andre, og han lærer sjølv. Her er fine visuelle effektar, morosame kostyme, nydeleg akrobatikk og koreografi. Ikkje alle personane på prinsens veg vert like klåre, og her er nok nyansar ofra på showfaktorens alter. Men musikken er vakker og fyller ut mange stader der teksten i denne ramma ikkje kan bere seg åleine.
Det såre og ettertenksame kjem likevel ikkje så ofte opp til yta. Som prinsens møte med reven som så gjerne vil temjast. Dialogane mellom desse to er vel noko av det vakraste som er skrive om vennskap. Her vert det eit festleg musikalnummer, og den sjarmerande Jacob Jensen får berre i eit par gløtt ta fram einsemda til reven. Men Linn Bjørnvik Grøder som prinsen har heile tida ei nøktern ro i rolla, fint stemt mot alt det rare som elles skjer i historia.
Ein kunne undre seg på om born ville ta inn eit så pass framandt eventyr, som attpåtil er endå meir avkonkretisert på scenen. Men det skal seiast, ungane sat musestille i to timar. Dette gjekk nok heim.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.