Klaustrofobisk klassikartolking fengslar – trass i alt
Raskolnikov er ein eldprøve for både tilskodarar og aktørar.
Preben Hodneland spelar Raskolnikov.
Foto: Dag Jenssen
Det Norske Teatret, Scene 3
Fjodor Dostojevskij:
Raskolnikov
Dramatisert av Tormod
Skagestad og tilrettelagt av DNT og Hordaland Teater
Regi: Kjersti Horn
Scenografi og kostyme:
Sven Haraldsson
Musikk: Erik Hedin og Tobias Pfeil
Det er mest urovekkjande å tenkje på kor aktuell romanen Brotsverk og straff frå 1866 er i vår tid, til og med i vesle Noreg. Det er historia om å gå over lik for ein idé, og den pinefulle sjelereisa ein ung mann må gjennom for å erkjenne følgjene av det han har gjort. Kva som har hendt her i landet nyleg, veit vi jo alle, stikkord: moské, men Dostojevskijs verk har faktisk halde seg høgt oppe og langt framme i alle dei 150 åra sidan det kom. Sceneversjonen på Det Norske Teatret er hard å sitje gjennom, men han er møda verd.
Djervt og drygt
Kjersti Horn har gjort mange djerve og til dels dryge grep på klassikarane, alt frå Richard III til Reisen til julestjernen. Resultata har vore både elska og hata. Ei fem timars framsyning utan pause, og på storskjerm, høyrdest avskrekkande ut på førehand. Ei stund har vi vel så pass otte over kor vidt vi skal halde det ut, at det går litt ut over konsentrasjonen. Men baren på Scene 3 er open heile tida, og når ein får tresmak av å sitje i amfiet, kan ein faktisk gå og setje seg og sjå på ein litt mindre skjerm i baren, så lenge ein vil. Det hjelper.
Men som sagt, denne framsyninga vert formidla berre via skjerm. Skodespelarane er ikkje på scena, men rører seg i teaterets indre gemakk, som i korridorar, på toalett og på pauserom, følgde av handhalde kamera. Noka realistisk miljøskildring er det difor ikkje tale om, og skodespelarane, hovudpersonen unnateke, spelar mange ulike roller med svært enkle, mest karnevalsaktige omkledingar. Det er på eit vis i grenselandet mellom «vanleg» teater og forteljarteater, men alle tek rollene på ramme alvor, og på ramme humor når det trengst. Her er aldri snakk om å spele mot teksten og ironisere.
klaustrofobisk
I denne kaotiske og klaustrofobiske innpakkinga er regi- og scenografiarbeidet imponerande, og her er skodespelarar som står på i hundre og held oss fast i time etter time. Hovudtyngda ligg sjølvsagt på den evnerike Preben Hodneland, som i tittelrolla byr på ein intensitet og ei kjensleutblåsing ein knapt har sett maken til. Han er så å seie ikkje ute av biletet heile kvelden til ende, og gjer dermed eit arbeid ein skulle meine grenser til det helsefarlege.
Både den ytre handlinga og den psykologiske djupna verkar skarpt oppfatta og formidla over heile lina. Og med omsyn til Preben Hodneland: Ikkje brenn han heilt ut for oss, Det Norske Teatret. Denne mannen vil vi ha lenge i norsk teater.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det Norske Teatret, Scene 3
Fjodor Dostojevskij:
Raskolnikov
Dramatisert av Tormod
Skagestad og tilrettelagt av DNT og Hordaland Teater
Regi: Kjersti Horn
Scenografi og kostyme:
Sven Haraldsson
Musikk: Erik Hedin og Tobias Pfeil
Det er mest urovekkjande å tenkje på kor aktuell romanen Brotsverk og straff frå 1866 er i vår tid, til og med i vesle Noreg. Det er historia om å gå over lik for ein idé, og den pinefulle sjelereisa ein ung mann må gjennom for å erkjenne følgjene av det han har gjort. Kva som har hendt her i landet nyleg, veit vi jo alle, stikkord: moské, men Dostojevskijs verk har faktisk halde seg høgt oppe og langt framme i alle dei 150 åra sidan det kom. Sceneversjonen på Det Norske Teatret er hard å sitje gjennom, men han er møda verd.
Djervt og drygt
Kjersti Horn har gjort mange djerve og til dels dryge grep på klassikarane, alt frå Richard III til Reisen til julestjernen. Resultata har vore både elska og hata. Ei fem timars framsyning utan pause, og på storskjerm, høyrdest avskrekkande ut på førehand. Ei stund har vi vel så pass otte over kor vidt vi skal halde det ut, at det går litt ut over konsentrasjonen. Men baren på Scene 3 er open heile tida, og når ein får tresmak av å sitje i amfiet, kan ein faktisk gå og setje seg og sjå på ein litt mindre skjerm i baren, så lenge ein vil. Det hjelper.
Men som sagt, denne framsyninga vert formidla berre via skjerm. Skodespelarane er ikkje på scena, men rører seg i teaterets indre gemakk, som i korridorar, på toalett og på pauserom, følgde av handhalde kamera. Noka realistisk miljøskildring er det difor ikkje tale om, og skodespelarane, hovudpersonen unnateke, spelar mange ulike roller med svært enkle, mest karnevalsaktige omkledingar. Det er på eit vis i grenselandet mellom «vanleg» teater og forteljarteater, men alle tek rollene på ramme alvor, og på ramme humor når det trengst. Her er aldri snakk om å spele mot teksten og ironisere.
klaustrofobisk
I denne kaotiske og klaustrofobiske innpakkinga er regi- og scenografiarbeidet imponerande, og her er skodespelarar som står på i hundre og held oss fast i time etter time. Hovudtyngda ligg sjølvsagt på den evnerike Preben Hodneland, som i tittelrolla byr på ein intensitet og ei kjensleutblåsing ein knapt har sett maken til. Han er så å seie ikkje ute av biletet heile kvelden til ende, og gjer dermed eit arbeid ein skulle meine grenser til det helsefarlege.
Både den ytre handlinga og den psykologiske djupna verkar skarpt oppfatta og formidla over heile lina. Og med omsyn til Preben Hodneland: Ikkje brenn han heilt ut for oss, Det Norske Teatret. Denne mannen vil vi ha lenge i norsk teater.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.