Kammerspel med kvass tankevekkar
Krenket er energisk og appellerande aktualitetsteater.
Skodespelarane Oddgier Thune (t.v.), Amina Sewali, Marte Engebrigtsen og Assad Siddique får stort spelerom.
Foto: Øyvind Eide
Nationaltheatret
Ayad Akhtar:
Krenket
Omsett av Agnes Banach
Regi: Marit Moum Aune
Scenografi: Siri Langdalen
Dilemmaet med korleis ein skal sjå på religion og kultur er blitt påtrengande aktuelt i heile den vestlege verda. Vi blir stendig tvinga til å tenke over kor urokkelege verdiane våre eigentleg er, eller ikkje er, og kor grensene våre går med omsyn til toleranse og respekt.
Det amerikanske skodespelet Krenket (Disgraced) fekk Pulitzer-prisen i 2013. I form er ikkje dette overraskande eller nyskapande dramatikk, men stykket fekk nok åtgaumen sin av di det våga å konkretisere vanskelege samtidsspørsmål i individuelle tilfelle. Det har slett ikkje utspela aktualiteten sin no ved noregspremieren heller. Det rører framleis ved konfliktar og situasjonar vi kan kome opp i her hos oss òg. Viss vi tør.
Sjølverkjenning
I stykket møter vi ein vellukka asiatisk-amerikansk advokat, Amir, som tilsynelatande har teke avstand frå islam og strekkjer seg mot ein vestleg identitet, ikkje minst i sambuarskap med ei kvit, amerikansk kvinne, biletkunstnaren Emily, som ironisk nok er svært oppteken av islamsk kultur. (Er det difor dei er kjærestar?) Når nevøen til Amir ber onkelen om å forsvare ein islamsk aktivist, reagerer Amir og Emily tvert motsett kvarandre på den appellen. Og så kjem den jødiske kunstkuratoren Isaac, som promoterer bileta til Emily, på middagsbesøk med advokatkona si Jory, som er afroamerikansk, kollega av Amir og den argaste konkurrenten hans med tanke på karrieren. (Er det rasepolitikk som gjer at ho dankar han ut?) Konversasjonsdramaet utviklar seg med raknande, tilgjort fordomsfridom og pinlege avsløringar, der alle får sitt. Og i ein i utgangspunktet svært så kultivert setting endar det heile opp i høglydt krangel, spytting i andletet og rein vald. Det er ei uunngåeleg framdrift i stykket, og det gjev mange assosiasjonar til den klassiske tragedien, der formålet og sluttstreken er lutring gjennom sjølverkjenning.
Stort rørslerom
I Marit Moum Aunes vidspende regi får skodespelarane stort rørslerom, og Siri Langdalens stilreine overklasseinteriør gjev dei òg hjelp til å skape ei mett, velståande miljøkjensle. Stykket er i utgangspunktet så realistisk at det nærmar seg det vi no assosierer med TV-drama. Den ironiske humoren i teksten er fin, men i presentasjonsrunden av karakterane hemmar det framsyninga ein del at nokre spelar drama og nokre spelar situasjonskomedie. Det er først når samtalene strammar seg til, at alle skodespelarane er på same lag. I det store og heile skaper dei alle minneverdige rollefigurar, men kan hende er personen Emily den som når lengst i erkjenning, og den vi vil hugse lengst. Det kan både dramatikaren Ayad Akhtar og skodespelaren Marte Engebrigtsen ta æra for.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Nationaltheatret
Ayad Akhtar:
Krenket
Omsett av Agnes Banach
Regi: Marit Moum Aune
Scenografi: Siri Langdalen
Dilemmaet med korleis ein skal sjå på religion og kultur er blitt påtrengande aktuelt i heile den vestlege verda. Vi blir stendig tvinga til å tenke over kor urokkelege verdiane våre eigentleg er, eller ikkje er, og kor grensene våre går med omsyn til toleranse og respekt.
Det amerikanske skodespelet Krenket (Disgraced) fekk Pulitzer-prisen i 2013. I form er ikkje dette overraskande eller nyskapande dramatikk, men stykket fekk nok åtgaumen sin av di det våga å konkretisere vanskelege samtidsspørsmål i individuelle tilfelle. Det har slett ikkje utspela aktualiteten sin no ved noregspremieren heller. Det rører framleis ved konfliktar og situasjonar vi kan kome opp i her hos oss òg. Viss vi tør.
Sjølverkjenning
I stykket møter vi ein vellukka asiatisk-amerikansk advokat, Amir, som tilsynelatande har teke avstand frå islam og strekkjer seg mot ein vestleg identitet, ikkje minst i sambuarskap med ei kvit, amerikansk kvinne, biletkunstnaren Emily, som ironisk nok er svært oppteken av islamsk kultur. (Er det difor dei er kjærestar?) Når nevøen til Amir ber onkelen om å forsvare ein islamsk aktivist, reagerer Amir og Emily tvert motsett kvarandre på den appellen. Og så kjem den jødiske kunstkuratoren Isaac, som promoterer bileta til Emily, på middagsbesøk med advokatkona si Jory, som er afroamerikansk, kollega av Amir og den argaste konkurrenten hans med tanke på karrieren. (Er det rasepolitikk som gjer at ho dankar han ut?) Konversasjonsdramaet utviklar seg med raknande, tilgjort fordomsfridom og pinlege avsløringar, der alle får sitt. Og i ein i utgangspunktet svært så kultivert setting endar det heile opp i høglydt krangel, spytting i andletet og rein vald. Det er ei uunngåeleg framdrift i stykket, og det gjev mange assosiasjonar til den klassiske tragedien, der formålet og sluttstreken er lutring gjennom sjølverkjenning.
Stort rørslerom
I Marit Moum Aunes vidspende regi får skodespelarane stort rørslerom, og Siri Langdalens stilreine overklasseinteriør gjev dei òg hjelp til å skape ei mett, velståande miljøkjensle. Stykket er i utgangspunktet så realistisk at det nærmar seg det vi no assosierer med TV-drama. Den ironiske humoren i teksten er fin, men i presentasjonsrunden av karakterane hemmar det framsyninga ein del at nokre spelar drama og nokre spelar situasjonskomedie. Det er først når samtalene strammar seg til, at alle skodespelarane er på same lag. I det store og heile skaper dei alle minneverdige rollefigurar, men kan hende er personen Emily den som når lengst i erkjenning, og den vi vil hugse lengst. Det kan både dramatikaren Ayad Akhtar og skodespelaren Marte Engebrigtsen ta æra for.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Historieforvanskingar
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.