Gruppearbeid om ein tynn kopp te
Oslo Nye Teater kjem med aktuell kommentar; det vert slitsamt.
Åtte framande møtest i eit venterom på uviss tid.
Foto: Lars Opstad
Oslo Nye Teater
Ilene Sørbøe og medverkande:
Macrofobia – frykten for lang ventetid
Regi: Ilene Sørbøe
Musikalsk ansvarleg: Peder Varkøy
Ein skal sjølvsagt helse velkommen alle tiltak frå kulturlivet som prøver å føle tida på pulsen. Vi ser at teatera gjer det, til dømes med Antipodene på Nationaltheatret og no Acrofobia på Oslo Nye Teater, to framsyningar som båe fokuserer på unnatakstilstand, altså nett det verda er i.
Acrofobia er likevel ikkje ein reelt sett dramatisk tekst. Det er ein collage av tekstar, blant anna av Inger Christensen, Inger Hagerup og Simon & Garfunkel, fordelte på åtte skodespelarar som ser ut til å vere i eit trøysteslaust venterom på ubestemt tid. Det kan lukte av Samuel Beckett, men liknar likevel ikkje på det.
Kva liknar det på? Verkeleg meiningsfylt teater liknar det diverre ikkje. Til det er både inntrykka og uttrykka for spreidde, og tekstane klarer aldri å halde ei samanhengande innhaldsmessig line. Forsøka på publikumsfriing verkar tafatte, men det skal seiast, stakkars skodespelarar, det er heller ikkje lett med så grisne salar som dei må spele for no.
Dei augneblinkane som fengslar i denne korte framsyninga, ein dryg time, er interessant nok dei kjappe stumme sekvensane, der mimikken og kroppsspråket hjå personane taler for seg sjølve.
Så tykkjer vi nok at dette er lovleg tynt til å vere haustens einaste nye vaksenoppsetjing på hovudscena til Oslo Nye Teater. Men ensemblet leverer, det skal dei ha.
Bent Kvalvik
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Oslo Nye Teater
Ilene Sørbøe og medverkande:
Macrofobia – frykten for lang ventetid
Regi: Ilene Sørbøe
Musikalsk ansvarleg: Peder Varkøy
Ein skal sjølvsagt helse velkommen alle tiltak frå kulturlivet som prøver å føle tida på pulsen. Vi ser at teatera gjer det, til dømes med Antipodene på Nationaltheatret og no Acrofobia på Oslo Nye Teater, to framsyningar som båe fokuserer på unnatakstilstand, altså nett det verda er i.
Acrofobia er likevel ikkje ein reelt sett dramatisk tekst. Det er ein collage av tekstar, blant anna av Inger Christensen, Inger Hagerup og Simon & Garfunkel, fordelte på åtte skodespelarar som ser ut til å vere i eit trøysteslaust venterom på ubestemt tid. Det kan lukte av Samuel Beckett, men liknar likevel ikkje på det.
Kva liknar det på? Verkeleg meiningsfylt teater liknar det diverre ikkje. Til det er både inntrykka og uttrykka for spreidde, og tekstane klarer aldri å halde ei samanhengande innhaldsmessig line. Forsøka på publikumsfriing verkar tafatte, men det skal seiast, stakkars skodespelarar, det er heller ikkje lett med så grisne salar som dei må spele for no.
Dei augneblinkane som fengslar i denne korte framsyninga, ein dryg time, er interessant nok dei kjappe stumme sekvensane, der mimikken og kroppsspråket hjå personane taler for seg sjølve.
Så tykkjer vi nok at dette er lovleg tynt til å vere haustens einaste nye vaksenoppsetjing på hovudscena til Oslo Nye Teater. Men ensemblet leverer, det skal dei ha.
Bent Kvalvik
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.