Fritt etter Ibsen
Ny klassikartolking fascinerer, men er annleis enn venta.
Kirsti Torhaug i rolla som Ellida Wangel.
Foto: Louise Herrche Serup
Nordland Teater / Convoi Exceptionnel
Henrik Ibsen (med bidrag frå Inger Christensen, Michel Houellebecq og Virginia Woolf):
Fruen fra havet
Regi: Jan P. Skulling
Scenografi: Maja Ziska
Dei teaterlærde vil nok alltid stridast om kor naudsynt eller interessant det er å lage nye «vridne» versjonar av Ibsens samla verk. Resultata av dette er òg så ymse. Versjonen av Fruen fra havet, som Nordland Teater no har sett opp saman med gruppa Convoi Exceptionnel, har teke frekt og freidig fatt på originalmaterialet. Det er ikkje eit like glasklårt skodespel som det Ibsen skreiv, men det klarer i høg grad å spisse konfliktstoffet i stykket på ein ny måte. Og det er ein kunstnarleg heilskap over framsyninga som fengslar og imponerer.
Det ibsenske persongalleriet er denne gongen skrumpa inn frå åtte til fem. Doktor Wangel, som denne gongen er ei kvinne (Anne E. Kokkin), har berre éi dotter, Hilde (Anne Wiig), som er vorten ein slags kombinasjon av seg sjølv og den opphavlege systera Bolette. I tillegg til Bolette er også overlærar Arnholm og kunstnarbohemen Ballested strokne, og målaren Lyngstrand (Sven Henriksen) har fått ein annan posisjon i historia enn han plar ha. Den framande, som skal bringe vendepunktet i stykket, er denne gongen blitt til Døden (Laila Brean Mathiesen). Originalteksten er såleis barbert inn til beinet og i tillegg supplert med tekstbitar frå andre forfattarar. Annonseringa seier òg «fritt etter Henrik Ibsen».
Tolkinga av hovudpersonen Ellida Wangels livskrise går her mot at ho er, og alltid har vore, suicidal. Prosjektet til doktor Wangel blir dermed å redde ho frå døden, ikkje (som i originalen) å hindre at ho vert mist til ein annan mann. Dette «nye» Ibsen-dramaet vert spelt ut i eit stort sett spartansk scenerom og i enkle kostyme. Det einaste verkeleg spektakulære er ein gedigen kjempekrabbe som stundvis inntek scenegolvet. Vi aner med dette Ellidas lengt mot havet, eller det ukjende, og det som er i det. Replikkane vert framførte ettertenksamt, dvelande, men det verkar heile tida rimeleg. Det er vonde og vanskelege ting det skal samrødast om, og då går ikkje praten i allegro. Ensemblet, og særleg Kirsti Torhaug i tittelrolla, leverer med stort truverd.
Dei mest fanatiske ibsenpuristane vil nok sakne ein del i denne framsyninga. Men med eit nokolunde ope sinn er det ikkje vanskeleg å late seg fascinere av ei frue frå havet, fritt etter Ibsen. Og når alt kjem til alt, har vi alle nokre val å gjere i livet, som vi både vegrar oss for og vert dregne mot. Det er bra å verte mint på det.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Nordland Teater / Convoi Exceptionnel
Henrik Ibsen (med bidrag frå Inger Christensen, Michel Houellebecq og Virginia Woolf):
Fruen fra havet
Regi: Jan P. Skulling
Scenografi: Maja Ziska
Dei teaterlærde vil nok alltid stridast om kor naudsynt eller interessant det er å lage nye «vridne» versjonar av Ibsens samla verk. Resultata av dette er òg så ymse. Versjonen av Fruen fra havet, som Nordland Teater no har sett opp saman med gruppa Convoi Exceptionnel, har teke frekt og freidig fatt på originalmaterialet. Det er ikkje eit like glasklårt skodespel som det Ibsen skreiv, men det klarer i høg grad å spisse konfliktstoffet i stykket på ein ny måte. Og det er ein kunstnarleg heilskap over framsyninga som fengslar og imponerer.
Det ibsenske persongalleriet er denne gongen skrumpa inn frå åtte til fem. Doktor Wangel, som denne gongen er ei kvinne (Anne E. Kokkin), har berre éi dotter, Hilde (Anne Wiig), som er vorten ein slags kombinasjon av seg sjølv og den opphavlege systera Bolette. I tillegg til Bolette er også overlærar Arnholm og kunstnarbohemen Ballested strokne, og målaren Lyngstrand (Sven Henriksen) har fått ein annan posisjon i historia enn han plar ha. Den framande, som skal bringe vendepunktet i stykket, er denne gongen blitt til Døden (Laila Brean Mathiesen). Originalteksten er såleis barbert inn til beinet og i tillegg supplert med tekstbitar frå andre forfattarar. Annonseringa seier òg «fritt etter Henrik Ibsen».
Tolkinga av hovudpersonen Ellida Wangels livskrise går her mot at ho er, og alltid har vore, suicidal. Prosjektet til doktor Wangel blir dermed å redde ho frå døden, ikkje (som i originalen) å hindre at ho vert mist til ein annan mann. Dette «nye» Ibsen-dramaet vert spelt ut i eit stort sett spartansk scenerom og i enkle kostyme. Det einaste verkeleg spektakulære er ein gedigen kjempekrabbe som stundvis inntek scenegolvet. Vi aner med dette Ellidas lengt mot havet, eller det ukjende, og det som er i det. Replikkane vert framførte ettertenksamt, dvelande, men det verkar heile tida rimeleg. Det er vonde og vanskelege ting det skal samrødast om, og då går ikkje praten i allegro. Ensemblet, og særleg Kirsti Torhaug i tittelrolla, leverer med stort truverd.
Dei mest fanatiske ibsenpuristane vil nok sakne ein del i denne framsyninga. Men med eit nokolunde ope sinn er det ikkje vanskeleg å late seg fascinere av ei frue frå havet, fritt etter Ibsen. Og når alt kjem til alt, har vi alle nokre val å gjere i livet, som vi både vegrar oss for og vert dregne mot. Det er bra å verte mint på det.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.