Forstyrra Shakespeare
Kong Lear på Det Norske Teatret.
Foto: Chrisander Brun
Det Norske
Teatret, Scene 2
Etter William
Shakespeare:
Lear
Etter Edvard Hoems
gjendikting
Regi og omarbeiding: Tatu Hämäläinen
Scenografi: Chrisander Brun
Komponist: Ingvil Langgaard
Det synest å vere ein ny trend å spele klassikarar fritt etter originalen heller enn rett frå boka. Kan hende er det slik det må vere i dag. Men det er mange måtar å gjere det på. Den nærast avantgardistiske versjonen Det Norske Teatret no speler av Kong Lear, er kraftig og effektfull i uttrykket.
Framsyninga lovar eit nærlys på alderdom og det ofte ambivalente kjærleikstilhøvet mellom foreldre og born/arvingar. Men ho er altfor fragmentarisk til å fungere narrativt, og rollene er altfor distanserte til å engasjere på noko vis. Kjønnsnøytral casting er sjølvsagt veldig på moten, men det kjem aldri til å fungere dramatisk; det kan dei berre gi opp.
På eit golv av marmorklossar som etter kvart går i oppløysing, følgt av ein neonskjerm der rollenamn flimrar dyslektisk forbi, prøver skodespelarar etter beste evne å formidle sentrale utdrag frå Shakespeares tekst. «Falske» tilskodarar entrar scena som statistar og gjev ein augneblink inntrykk av publikumsmytteri. Vi aner jo at det her er lagt opp til eit slags metanivå som vi helst òg skal le av. Men det blir aldri vittig. Og heller aldri tragisk eller tankevekkjande. Denne framsyninga burde vi fått sleppe.
Bent Kvalvik
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det Norske
Teatret, Scene 2
Etter William
Shakespeare:
Lear
Etter Edvard Hoems
gjendikting
Regi og omarbeiding: Tatu Hämäläinen
Scenografi: Chrisander Brun
Komponist: Ingvil Langgaard
Det synest å vere ein ny trend å spele klassikarar fritt etter originalen heller enn rett frå boka. Kan hende er det slik det må vere i dag. Men det er mange måtar å gjere det på. Den nærast avantgardistiske versjonen Det Norske Teatret no speler av Kong Lear, er kraftig og effektfull i uttrykket.
Framsyninga lovar eit nærlys på alderdom og det ofte ambivalente kjærleikstilhøvet mellom foreldre og born/arvingar. Men ho er altfor fragmentarisk til å fungere narrativt, og rollene er altfor distanserte til å engasjere på noko vis. Kjønnsnøytral casting er sjølvsagt veldig på moten, men det kjem aldri til å fungere dramatisk; det kan dei berre gi opp.
På eit golv av marmorklossar som etter kvart går i oppløysing, følgt av ein neonskjerm der rollenamn flimrar dyslektisk forbi, prøver skodespelarar etter beste evne å formidle sentrale utdrag frå Shakespeares tekst. «Falske» tilskodarar entrar scena som statistar og gjev ein augneblink inntrykk av publikumsmytteri. Vi aner jo at det her er lagt opp til eit slags metanivå som vi helst òg skal le av. Men det blir aldri vittig. Og heller aldri tragisk eller tankevekkjande. Denne framsyninga burde vi fått sleppe.
Bent Kvalvik
Fleire artiklar
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ragnar Bjerkreim har teke utgangspunkt i Josef-forteljinga i 1. Mosebok. Prosjektet tek for seg flukt, emigrasjon og folkevandring til ulike tider og på ulike kontinent.
Foto: Gry Monica Hellevik
Gjennom byar, under bru
Ragnar Bjerkreims Stjernesti famnar breitt, med mange røyster og opne landskap.