JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

TeaterMeldingar

Fantasi om Shakespeare

Visuelt og musikalsk vakker, men noko overlest komedie.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Jan Gunnar Røise og Ine Marie Wilmann i hovudrollene.

Jan Gunnar Røise og Ine Marie Wilmann i hovudrollene.

Foto: Øyvind Eide

Jan Gunnar Røise og Ine Marie Wilmann i hovudrollene.

Jan Gunnar Røise og Ine Marie Wilmann i hovudrollene.

Foto: Øyvind Eide

3132
20191122
3132
20191122

Nationaltheatret

Basert på eit filmmanus av Marc Norman og Tom Stoppard:

Forelska i Shakespeare

Tilrettelagt for scenen av
Lee Hall
Musikk av Paddy Cunneen
Regi: Cecilie Mosli
Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Filmen Shakespeare in Love var ein stor snakkis for tjue år sidan, ein produksjon det vart dryssa mange Oscar-prisar over, og som vi alle måtte sjå. I høve til den vel vanlegaste oppfatninga av William Shakespeare, som ein eldgamal diktarfossil frå hine tider, var det eit morosamt trekk å syne han som ein vakker, ung og potent mann i hans eiga tids kreative London. Men utover det gjorde ikkje filmen like ugløymeleg inntrykk på oss alle. Når vi no får sjå sceneversjonen så lenge etter, oppdagar vi for det første kor lite vi hugsar frå filmen, og gjev det ikkje ei litt illevarslande kjensle: Var eigentleg dette sujettet stort meir enn ein einsleg sving med tryllestaven?

Uvørden stil

Nationaltheatret har satsa stort på denne oppsetjinga. Scenografien er storslegen og mangslungen, og kostyma, signerte Anette Werenskiold, er flotte og overtydande. Skodespelet er ramma inn av vakre, tidsriktige songinnslag med ein glimrande kontratenor (Daniel Sæther) i spissen. Skodespelarane leikar seg viltert på scenen gjennom konfliktar anten det gjeld erotikk eller forretningar.

Likevel har ikkje denne framsyninga den store energien ho gjev seg ut for å ha, ikkje i høve til bombardementet av inntrykk. Det er generelt ein litt for slentrande og uvørden stil over både replikkføring og sceniske arrangement, som aldri lèt oss gløyme kjensla av norske notidsskodespelarar som leikar engelsk mellomalder. Vi får aldri lov til å leve oss heilt inn i tida og handlinga. Og det burde vi jo, for dette ikkje nokon uinteressant historisk epoke. Scenekunsten stod i ein langt skarpare og farlegare relasjon til politikken og samfunnslivet enn i dag, og det at kvinner ikkje kunne opptre på teater, må ha skapt mange utfordringar for båe kjønn, både på scenen og i salen.

Ingen dum idé

Nokon dum idé er det ikkje, å snikre saman ein intrige om ei ung kvinne som kler seg ut som mann for å få spele kvinneroller på Shakespeares teater – for så å la Shakespeare bli forelska i henne. Det er nett ein intrige i Shakespeares eigen stil. Dei to hovudpersonane, Shakespeare sjølv (Jan Gunnar Røise) og jenta han fell for, Viola (Ine Marie Willmann) spanderer mykje sjarm og varme på publikum, og det skal seiast, den utprøvande fasen i stykket, der dei to byrjar å oppdage kvarandre, er både den morosamaste og den mest spanande stunda i stykket. Men den poetiske dimensjonen får etter kvart mindre og mindre plass i biletet.

Stundvis set vi sjølvsagt pris på gode karakterkomiske innspel frå folk som Per Christan Ellefsen, Øystein Røger, Heidi Goldman og Tone Mostraum, sistnemnde fint tørrkomisk som dronning Elisabet I, men i det store og heile senkar den generelle kvasifaktoren både tempo og temperatur, så vi endar med å tykkje dette vart ein langdryg teaterkveld, diverre.

Bent Kvalvik

Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Nationaltheatret

Basert på eit filmmanus av Marc Norman og Tom Stoppard:

Forelska i Shakespeare

Tilrettelagt for scenen av
Lee Hall
Musikk av Paddy Cunneen
Regi: Cecilie Mosli
Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Filmen Shakespeare in Love var ein stor snakkis for tjue år sidan, ein produksjon det vart dryssa mange Oscar-prisar over, og som vi alle måtte sjå. I høve til den vel vanlegaste oppfatninga av William Shakespeare, som ein eldgamal diktarfossil frå hine tider, var det eit morosamt trekk å syne han som ein vakker, ung og potent mann i hans eiga tids kreative London. Men utover det gjorde ikkje filmen like ugløymeleg inntrykk på oss alle. Når vi no får sjå sceneversjonen så lenge etter, oppdagar vi for det første kor lite vi hugsar frå filmen, og gjev det ikkje ei litt illevarslande kjensle: Var eigentleg dette sujettet stort meir enn ein einsleg sving med tryllestaven?

Uvørden stil

Nationaltheatret har satsa stort på denne oppsetjinga. Scenografien er storslegen og mangslungen, og kostyma, signerte Anette Werenskiold, er flotte og overtydande. Skodespelet er ramma inn av vakre, tidsriktige songinnslag med ein glimrande kontratenor (Daniel Sæther) i spissen. Skodespelarane leikar seg viltert på scenen gjennom konfliktar anten det gjeld erotikk eller forretningar.

Likevel har ikkje denne framsyninga den store energien ho gjev seg ut for å ha, ikkje i høve til bombardementet av inntrykk. Det er generelt ein litt for slentrande og uvørden stil over både replikkføring og sceniske arrangement, som aldri lèt oss gløyme kjensla av norske notidsskodespelarar som leikar engelsk mellomalder. Vi får aldri lov til å leve oss heilt inn i tida og handlinga. Og det burde vi jo, for dette ikkje nokon uinteressant historisk epoke. Scenekunsten stod i ein langt skarpare og farlegare relasjon til politikken og samfunnslivet enn i dag, og det at kvinner ikkje kunne opptre på teater, må ha skapt mange utfordringar for båe kjønn, både på scenen og i salen.

Ingen dum idé

Nokon dum idé er det ikkje, å snikre saman ein intrige om ei ung kvinne som kler seg ut som mann for å få spele kvinneroller på Shakespeares teater – for så å la Shakespeare bli forelska i henne. Det er nett ein intrige i Shakespeares eigen stil. Dei to hovudpersonane, Shakespeare sjølv (Jan Gunnar Røise) og jenta han fell for, Viola (Ine Marie Willmann) spanderer mykje sjarm og varme på publikum, og det skal seiast, den utprøvande fasen i stykket, der dei to byrjar å oppdage kvarandre, er både den morosamaste og den mest spanande stunda i stykket. Men den poetiske dimensjonen får etter kvart mindre og mindre plass i biletet.

Stundvis set vi sjølvsagt pris på gode karakterkomiske innspel frå folk som Per Christan Ellefsen, Øystein Røger, Heidi Goldman og Tone Mostraum, sistnemnde fint tørrkomisk som dronning Elisabet I, men i det store og heile senkar den generelle kvasifaktoren både tempo og temperatur, så vi endar med å tykkje dette vart ein langdryg teaterkveld, diverre.

Bent Kvalvik

Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Per Anders Todal
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Per Anders Todal
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.

Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.

Foto via Wikimedia Commons

MusikkMeldingar
Sjur Haga Bringeland

Monumental pedal

Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.

Trålar utanfor Måløy sentrum.

Trålar utanfor Måløy sentrum.

Foto: Gorm Kallestad / NTB

Ordskifte
RagnarSandbæk

Barents blues, også et flytende samfunn

Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB

KommentarSamfunn
Cecilie Hellestveit

Overgrep som skakar folkeretten

Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Foto: Arthaus

FilmMeldingar

Venleik og udyr

Den vakre og vonde dokumentaren til tunisiske Kaouther Ben Hania er stor filmkunst, skriv Håkon Tveit om Olfas døtre.

Håkon Tveit
Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Foto: Arthaus

FilmMeldingar

Venleik og udyr

Den vakre og vonde dokumentaren til tunisiske Kaouther Ben Hania er stor filmkunst, skriv Håkon Tveit om Olfas døtre.

Håkon Tveit

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis