Eit rulleskøytelivsløp på ein time
Kari-Ann Grønsund fortel med smil om eit liv med tøffe tak.
Kari-Ann Grønsund har Tove Kragset som musikalsk følgje på scena.
Foto: Bård Gundersen
Oslo Nye,
Teaterkjeller’n
Kari-Ann Grønsund:
Kari-Ann – ærlig fortalt
Regi: Petter Næss
Musikalsk følgje: Tove Kragset
Lysdesign: Anders Audum
Dramaturgi: Myrann Sørbøe og Marianne Sævig
Teatersjangeren «sjølvbiografisk standup» breier stendig om seg på norske scener, og no byrjar vi å bli fortrulege med at dette er ein etablert del av repertoaret. Sjangeren har nok kome av di medieinntrykka i dag er så mange og teateret synest det må finne ein plass i dette direkte, rett-på-klimaet som tradisjonelt sett er teateret fjernt, iallfall om ein tenkjer på teater som fiksjon, ein arena for å representere noko anna enn seg sjølv. Utfordringa er sjølvsagt at dette er eit grenseland mellom fiksjon og dokumentar. Det som vert fortalt, gjev seg ut for å vere sant, men like fullt er det ei regissert framsyning, planlagd i minste detalj og spela etter same lest kvar kveld.
Den likande skodespelaren Kari-Ann Grønsund har vore ein del av andletet til Oslo Nye Teater i nær 45 år. Nett av di Oslo Nye Teater er eit komedieteater, er det naturleg at vi assosierer henne med muntre, trivelege rollefigurar. Når ho no i si eiga personlege form kan fortelje at livet hennar ikkje alltid har gått på skjener, men tidvis har innehalde både påkjenningar og overraskingar av eventyrleg art, er det ikkje vanskeleg å ta henne på alvor, både i teatral og menneskeleg forstand. Det intime spelelokalet Teaterkjeller’n gir ikkje mykje rom for å skjule seg bak opplagde klisjear, og Grønsund meistrar vakkert å halde både ein profesjonell kontroll over «showet» – og å vere ekte, autentisk.
Ein tilsett ved Oslo Nye Teater sa ein gong til meg at det hjartelege ved Kari-Ann Grønsund ikkje berre var skodespel. Ho er slik, sa han. Heile mennesket er jo berre eit stort hjarte. Det kan ein merke i Teaterkjeller’n òg.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Oslo Nye,
Teaterkjeller’n
Kari-Ann Grønsund:
Kari-Ann – ærlig fortalt
Regi: Petter Næss
Musikalsk følgje: Tove Kragset
Lysdesign: Anders Audum
Dramaturgi: Myrann Sørbøe og Marianne Sævig
Teatersjangeren «sjølvbiografisk standup» breier stendig om seg på norske scener, og no byrjar vi å bli fortrulege med at dette er ein etablert del av repertoaret. Sjangeren har nok kome av di medieinntrykka i dag er så mange og teateret synest det må finne ein plass i dette direkte, rett-på-klimaet som tradisjonelt sett er teateret fjernt, iallfall om ein tenkjer på teater som fiksjon, ein arena for å representere noko anna enn seg sjølv. Utfordringa er sjølvsagt at dette er eit grenseland mellom fiksjon og dokumentar. Det som vert fortalt, gjev seg ut for å vere sant, men like fullt er det ei regissert framsyning, planlagd i minste detalj og spela etter same lest kvar kveld.
Den likande skodespelaren Kari-Ann Grønsund har vore ein del av andletet til Oslo Nye Teater i nær 45 år. Nett av di Oslo Nye Teater er eit komedieteater, er det naturleg at vi assosierer henne med muntre, trivelege rollefigurar. Når ho no i si eiga personlege form kan fortelje at livet hennar ikkje alltid har gått på skjener, men tidvis har innehalde både påkjenningar og overraskingar av eventyrleg art, er det ikkje vanskeleg å ta henne på alvor, både i teatral og menneskeleg forstand. Det intime spelelokalet Teaterkjeller’n gir ikkje mykje rom for å skjule seg bak opplagde klisjear, og Grønsund meistrar vakkert å halde både ein profesjonell kontroll over «showet» – og å vere ekte, autentisk.
Ein tilsett ved Oslo Nye Teater sa ein gong til meg at det hjartelege ved Kari-Ann Grønsund ikkje berre var skodespel. Ho er slik, sa han. Heile mennesket er jo berre eit stort hjarte. Det kan ein merke i Teaterkjeller’n òg.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.