Ein sporvogn til okkupasjonstida
Romeriksspillene fortel med energi og talent om krig og kjærleik.
Lillian Julsvik, Aurora Amundsen Vikane, Adrian Finstad og Paul Thomas Sollien tek publikum med på ferda.
Foto: Lillian Julsvik
Romeriksspillene
Marie Mehus/ Henrik Bøe Larsen:
Skinner til frihet
Regi: Marie Mehus og Henrik Bøe Larsen
I den norske spelkatalogen, som med åra er vorte ein omfemnande og blømande teaterkultur, er Romeriksspillene eit av dei yngre føretaka, enno berre ein niårig tradisjon. Denne særeigne utespelsjangeren får ofte eit eige sjelfullt trykk, både av å ha eit rotekte lokalt fundament og av å ha eit kombinasjon av profesjonelle og (såkalla) amatørar som løfter i flokk. I årets framsyning på Fossum stasjon er det iallfall ingen som verker «amatørmessige». Her er det både unge og eldre som kan teater, og dei tek oss med på ferda frå fyrste stund.
Museumstog
Det er faktisk heilt bokstaveleg at dei tek oss på ferd, for innleiinga til stykket går føre seg på Sørumsand stasjon, der vi, publikum, snart blir sette på museumstoget Tertitten. Her vert vi frakta på gamaldags vis til Fossum, medan strenge tyske offiserar kjem gjennom vognene og krev passersetlar av oss. (Eg tok fram passet mitt, eg.)
Framme på spelestaden får vi sjølve hovudhandlinga: Ein nytilsett lensmann, nazist, har nyleg kome frå Oslo med familien sin for å verke i «den nye tids» teneste. Dotter hans er i løyndom på den andre sida, samarbeider med motstandsrørsla og hjelper til med å få flyktningar på veg mot Sverige, mellom anna med nett Tertitten som framkomstmiddel. I raske tablå får vi dramatiske og til dels hjarteskjerande inntrykk frå den skjulte, livsfarlege motstandskampen, ispedd appellerande verfremdungs-effektar i form av muntre kampsongar og revyviser. Alt er gjort med ein imponerande balanse mellom alvor og humør, her er både intensitet og musikaloverskot.
Samkøyrd energi
Ensemblet er stort, nærare 40 personar, og det er ein vakker, samkøyrd energi over dei. Det er likevel ikkje til å unngå at ein fester seg ved ein del av dei sentrale aktørane. Stasjonsmeistrane Jacob (Paul-Thomas Sollien) og Asta (Anne-Line Johnnysdatter Finstad), som driv motig motstandskamp i skjul, har både styrken og varmen som karakterane treng under huda, og dei to unge lensmannsdøtrene (Lillian Julsvik og Aurora Amundsen Vikane) syner ei menneskeleg mogning som vi aldri tvilar på. Eit glødande høgdepunkt i stykket er elles den skremmande appellmonologen til den pur unge hirdleiaren (Jonathan W. Steiner), spela ut med glimrande, skarp karakteristikk.
Framsyninga sundag kveld vart stundvis forfølgd av eit vanvitig uvêr, og vi fekk ein umeld pause midt i stykket på grunn av trugande torevêr og lyn. Framsyninga tapte ikkje på dette, det verka mest som ei ekstra drivfjør for det evnerike ensemblet.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Romeriksspillene
Marie Mehus/ Henrik Bøe Larsen:
Skinner til frihet
Regi: Marie Mehus og Henrik Bøe Larsen
I den norske spelkatalogen, som med åra er vorte ein omfemnande og blømande teaterkultur, er Romeriksspillene eit av dei yngre føretaka, enno berre ein niårig tradisjon. Denne særeigne utespelsjangeren får ofte eit eige sjelfullt trykk, både av å ha eit rotekte lokalt fundament og av å ha eit kombinasjon av profesjonelle og (såkalla) amatørar som løfter i flokk. I årets framsyning på Fossum stasjon er det iallfall ingen som verker «amatørmessige». Her er det både unge og eldre som kan teater, og dei tek oss med på ferda frå fyrste stund.
Museumstog
Det er faktisk heilt bokstaveleg at dei tek oss på ferd, for innleiinga til stykket går føre seg på Sørumsand stasjon, der vi, publikum, snart blir sette på museumstoget Tertitten. Her vert vi frakta på gamaldags vis til Fossum, medan strenge tyske offiserar kjem gjennom vognene og krev passersetlar av oss. (Eg tok fram passet mitt, eg.)
Framme på spelestaden får vi sjølve hovudhandlinga: Ein nytilsett lensmann, nazist, har nyleg kome frå Oslo med familien sin for å verke i «den nye tids» teneste. Dotter hans er i løyndom på den andre sida, samarbeider med motstandsrørsla og hjelper til med å få flyktningar på veg mot Sverige, mellom anna med nett Tertitten som framkomstmiddel. I raske tablå får vi dramatiske og til dels hjarteskjerande inntrykk frå den skjulte, livsfarlege motstandskampen, ispedd appellerande verfremdungs-effektar i form av muntre kampsongar og revyviser. Alt er gjort med ein imponerande balanse mellom alvor og humør, her er både intensitet og musikaloverskot.
Samkøyrd energi
Ensemblet er stort, nærare 40 personar, og det er ein vakker, samkøyrd energi over dei. Det er likevel ikkje til å unngå at ein fester seg ved ein del av dei sentrale aktørane. Stasjonsmeistrane Jacob (Paul-Thomas Sollien) og Asta (Anne-Line Johnnysdatter Finstad), som driv motig motstandskamp i skjul, har både styrken og varmen som karakterane treng under huda, og dei to unge lensmannsdøtrene (Lillian Julsvik og Aurora Amundsen Vikane) syner ei menneskeleg mogning som vi aldri tvilar på. Eit glødande høgdepunkt i stykket er elles den skremmande appellmonologen til den pur unge hirdleiaren (Jonathan W. Steiner), spela ut med glimrande, skarp karakteristikk.
Framsyninga sundag kveld vart stundvis forfølgd av eit vanvitig uvêr, og vi fekk ein umeld pause midt i stykket på grunn av trugande torevêr og lyn. Framsyninga tapte ikkje på dette, det verka mest som ei ekstra drivfjør for det evnerike ensemblet.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.