Ein Beckett-avleggar, men kva så?
Blandinga av standup og skodespel vert ein vanskeleg bastard.
Ine Jansen, Linn Skåber og Mattis Seeberg-Lund på scena.
Foto: Erika Hebbert
Nationaltheatret, Kanonhallen
Linn Skåber:
Mens vi venter på no’ Godt
Regi: Cathrine Telle
Scenografi: Even Børsum
Det første vi får sjå frå Nationaltheatret i 2022 er eit nyskrive stykke av Linn Skåber, skrive for henne og kollega og venninne Ine Jansen. Det er ein tekst som er vorten til som følge av at dei diverre (?) ikkje kunne få spele dei to mannlege hovudrollene i Mens vi ventar på Godot.
Det gjer dei to eit stort poeng av i byrjinga av stykket, og vi aner den etter kvart velkjende strukturen, der vi skal overtydast om at dei på scena fortel ope om seg sjølv. På riktig. Så spørst det kor mykje vi skal tru på dei.
Subtile dialogar
Etter kvart vert dialogane mellom dei to såpass subtile at vi etter kvart venner oss til at dette er eit skodespel, sjølv om dei framleis kallar kvarandre Linn og Ine. Dei utfordrar kvarandre med hjartesukk og frustrerte utblåsingar om saker og ting dei er opptekne av – og dritleie av – der dei per no er i livet sitt. Men poenga og utageringa minner mistenkeleg mykje om det som gjerne vert presentert i eit standard norsk standupshow.
I motsetnad til stykket dei eigentleg ville spele, har ikkje desse skodespelarane den imploderande resignasjonen som personane har hjå Beckett. Dei er fulle av f... Nokre hint til originalstykket er her likevel. Det mest markante er barnet som kjem inn midt i stykket for overbringe ei melding.
For denne sjåaren har scenene med barnet alltid vore dei mest gripande i Mens vi ventar på Godot, og forbløffande nok er det også i denne framsyninga, når den vesle guten kjem inn, at dette vert overtydande dramatisk.
Herifrå kan ikkje Skåber og Jansen lenger lene seg på frontalt publikumsfrieri, som det til då har vore vel mykje av, men møte ein utfordrar. Dei oppfører seg ganske usympatisk mot den merkelege vesle guten, og nett det skaper ein ubalanse i framsyninga som er rett spennande.
Sprikande
Men i det store og heile spriker denne forma litt for mykje i fleire retningar til at det kan bli heil ved av det. Og ein kan jammen byrje å undre seg: Er det vorte for gamaldags å spele teater der dei på scenen framstiller oppdikta personar? Skal vi frå no av halde oss til skodespelarar som «liksom» speler seg sjølv? I så fall trur eg vi er mange som vil sakne det ekte skodespelet. Mennesket lever ikkje av standup åleine.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Nationaltheatret, Kanonhallen
Linn Skåber:
Mens vi venter på no’ Godt
Regi: Cathrine Telle
Scenografi: Even Børsum
Det første vi får sjå frå Nationaltheatret i 2022 er eit nyskrive stykke av Linn Skåber, skrive for henne og kollega og venninne Ine Jansen. Det er ein tekst som er vorten til som følge av at dei diverre (?) ikkje kunne få spele dei to mannlege hovudrollene i Mens vi ventar på Godot.
Det gjer dei to eit stort poeng av i byrjinga av stykket, og vi aner den etter kvart velkjende strukturen, der vi skal overtydast om at dei på scena fortel ope om seg sjølv. På riktig. Så spørst det kor mykje vi skal tru på dei.
Subtile dialogar
Etter kvart vert dialogane mellom dei to såpass subtile at vi etter kvart venner oss til at dette er eit skodespel, sjølv om dei framleis kallar kvarandre Linn og Ine. Dei utfordrar kvarandre med hjartesukk og frustrerte utblåsingar om saker og ting dei er opptekne av – og dritleie av – der dei per no er i livet sitt. Men poenga og utageringa minner mistenkeleg mykje om det som gjerne vert presentert i eit standard norsk standupshow.
I motsetnad til stykket dei eigentleg ville spele, har ikkje desse skodespelarane den imploderande resignasjonen som personane har hjå Beckett. Dei er fulle av f... Nokre hint til originalstykket er her likevel. Det mest markante er barnet som kjem inn midt i stykket for overbringe ei melding.
For denne sjåaren har scenene med barnet alltid vore dei mest gripande i Mens vi ventar på Godot, og forbløffande nok er det også i denne framsyninga, når den vesle guten kjem inn, at dette vert overtydande dramatisk.
Herifrå kan ikkje Skåber og Jansen lenger lene seg på frontalt publikumsfrieri, som det til då har vore vel mykje av, men møte ein utfordrar. Dei oppfører seg ganske usympatisk mot den merkelege vesle guten, og nett det skaper ein ubalanse i framsyninga som er rett spennande.
Sprikande
Men i det store og heile spriker denne forma litt for mykje i fleire retningar til at det kan bli heil ved av det. Og ein kan jammen byrje å undre seg: Er det vorte for gamaldags å spele teater der dei på scenen framstiller oppdikta personar? Skal vi frå no av halde oss til skodespelarar som «liksom» speler seg sjølv? I så fall trur eg vi er mange som vil sakne det ekte skodespelet. Mennesket lever ikkje av standup åleine.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er det vorte for gamaldags å spele oppdikta personar?
Fleire artiklar
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Statsministeren i Storbritannia, Rishi Sunak, har varsla at dei fyrste flya mot Rwanda skal vere i lufta løpet av ti til tolv veker.
Foto: Toby Melville / Reuters / NTB
Vil nytte Rwanda
som asylskremsel
Den som prøver å ta seg til Storbritannia med båt over Den engelske kanalen for å søkje asyl, risikerer i framtida å verte sett på eit fly til Rwanda utan høve til å returnere.