Brølande aleksandrinar
Den nye tilnærminga til Racine er fiffig, men for høgrøysta.
Ina Svenningdal som Berenice og Karl-Vidar Lende som Antiokus.
Foto: Dag Jenssen
Det Norske Teatret, scene 3:
Jean Racine:
Berenice
Omsett av Halldis Moren Vesaas
Regi: Ivar Furre Aam
Scenografi/lysdesign: Norunn Standahl
Den franske klassisisten Jean Racine er ikkje den mest tittgjengde dramatikaren på norske scener. Vi har fått sjå Fedra nokre gonger, sjeldnare Britannicus, og den rojale tragedien Berenice er så vidt vi kan finne ut, berre sett opp éin gong før i Noreg, i gjendiktinga til Halldis Moren Vesaas. Ho er ikkje kreditert denne gongen, men etter alt å døme er det hennar tekst dei nyttar no òg, i oppsetjinga på scene 3. Det høyrest ut som henne. I så fall burde namnet hennar ha stått der, slik namnet til omsetjaren plar gjere.
Utagerande effektar
I det heile er teksten og tekstframføringa både det viktigaste og det mest krevjande momentet når eit klassisk versedrama skal spelast i eit moderne teateruttrykk. Får ei eruptiv, ung teaterframsyning fram den tidlause høgda i dei både poetiske og presise tekstlinene dei store klassiske dramatikarane har skrive? Denne gongen – vel, tja, dei energiske skodespelarane får fram det konkrete innhaldet. Men lange stunder om gongen er det som dei ikkje tek konsekvensane av det dei sjølv seier. Når utagerande effektar og rabiate utspel tek over, verkar det som publikum ikkje veit om dei skal ta inn over seg ein tragedie eller berre le av ein utagerande teaterparodi.
Overdriven røystbruk
Stykket syner oss ein trekanta kjærleikskonflikt, keisartronarvingen Titus vil gifte seg med den palestinske dronninga Berenice, men kan det ikkje av patriotisk-politiske grunnar. Den felles venen deira, kong Antiokus, elskar òg Berenice. Berenice elskar Titus, men kjenner seg nedprioritert og vurderer (kan hende?) og dra av garde med Antiokus. Det endar sjølvsagt i kaos.
Diverre kjennest det i høg grad som om framsyninga òg gjer det, trass i mange fine augneblinkar, ikkje minst frå Ina Svenningdal i tittelrolla, eit originalt talent. Men dei ytre effektane, og særleg den generelt overdrivne røystbruken (vurder å ta med sov-i-ro!), synest ikkje å vere vegen til ei fornya oppleving av Jean Racine denne gongen.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det Norske Teatret, scene 3:
Jean Racine:
Berenice
Omsett av Halldis Moren Vesaas
Regi: Ivar Furre Aam
Scenografi/lysdesign: Norunn Standahl
Den franske klassisisten Jean Racine er ikkje den mest tittgjengde dramatikaren på norske scener. Vi har fått sjå Fedra nokre gonger, sjeldnare Britannicus, og den rojale tragedien Berenice er så vidt vi kan finne ut, berre sett opp éin gong før i Noreg, i gjendiktinga til Halldis Moren Vesaas. Ho er ikkje kreditert denne gongen, men etter alt å døme er det hennar tekst dei nyttar no òg, i oppsetjinga på scene 3. Det høyrest ut som henne. I så fall burde namnet hennar ha stått der, slik namnet til omsetjaren plar gjere.
Utagerande effektar
I det heile er teksten og tekstframføringa både det viktigaste og det mest krevjande momentet når eit klassisk versedrama skal spelast i eit moderne teateruttrykk. Får ei eruptiv, ung teaterframsyning fram den tidlause høgda i dei både poetiske og presise tekstlinene dei store klassiske dramatikarane har skrive? Denne gongen – vel, tja, dei energiske skodespelarane får fram det konkrete innhaldet. Men lange stunder om gongen er det som dei ikkje tek konsekvensane av det dei sjølv seier. Når utagerande effektar og rabiate utspel tek over, verkar det som publikum ikkje veit om dei skal ta inn over seg ein tragedie eller berre le av ein utagerande teaterparodi.
Overdriven røystbruk
Stykket syner oss ein trekanta kjærleikskonflikt, keisartronarvingen Titus vil gifte seg med den palestinske dronninga Berenice, men kan det ikkje av patriotisk-politiske grunnar. Den felles venen deira, kong Antiokus, elskar òg Berenice. Berenice elskar Titus, men kjenner seg nedprioritert og vurderer (kan hende?) og dra av garde med Antiokus. Det endar sjølvsagt i kaos.
Diverre kjennest det i høg grad som om framsyninga òg gjer det, trass i mange fine augneblinkar, ikkje minst frå Ina Svenningdal i tittelrolla, eit originalt talent. Men dei ytre effektane, og særleg den generelt overdrivne røystbruken (vurder å ta med sov-i-ro!), synest ikkje å vere vegen til ei fornya oppleving av Jean Racine denne gongen.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?
Teikning: May Linn Clement
17. mai-pengar
«Mor mi viser meg telefonen og at ho har vipsa Oskar og Tomas. Det er irriterande å sjå på ein mobil som andre held i.»
Foto: Terje Pedersen / NTB
FHI svikter sitt samfunnsoppdrag
«Det er svært viktig at FHI er tydelig overfor publikum på at de ikke jobber med årsaken til long covid.»
Emilie Enger Mehl avbilda på veg til pressetreff på Grøndland for å presentere Revidert nasjonalbudsjett, 14.05.2024. I budsjettet vert det mellom anna satt av penger til å reversere domstolsreforma. Foto: Javad Parsa / NTB.
Javad Parsa
– Uforståeleg domstolsendring
Sorenskrivar Kirsti Høegh Bjørneset er kritisk til at regjeringa vil reversere domstolsreforma.