Barnet i mannen eller omvendt
HyPer i Egypt er sårt og sjarmerande om å vere asosial og evnerik.
HyPer (Ola G. Furuseth) finn ein forbundsfelle i rektor Grå (Per Schaanning).
Foto: Dag Jenssen
Det Norske
Teatret, Scene 2:
Thor Soltvedt:
HyPer i Egypt
Regi: Petter Næss
Scenografi og kostyme:
Gjermund Andresen
Det Norske Teatret har i seinare tid lagt interessant og sympatisk vinn på framsyningar om born som fell utanfor A4-norma. Dei fleste av desse produksjonane har likevel vore teater for vaksne. Dramatiseringa av Thor Soltvedts’ prosalyriske barnebøker om HyPer presenterer seg som familieframsyning.
La det vere sagt med ein gong: Det er vakkert og spennande teater. I kva grad det kan appellere til born, vil ein vel sjå etter kvart. Det kan nok vere ei utfordring for unge tilskodarar å fordøye at godt vaksne folk spelar ungar, og det i eit ikkje-realistisk scenebilete, og attpå til i ei handling som går frå det kvardagsnære til det draumeaktig urealistiske. Men er ein først med på spelereglane, vert ein fort fanga inn.
9-årige Per har ein vanskeleg familiebakgrunn. Far hans er død i ei ulukke, tvillingsyster hans har slutta å snakke, stefaren går han dårleg saman med og mor hans er nære på utsliten. Sjølv er han diagnostisert som hyperaktiv og rekna som ein vandrande katastrofe både heime og på skulen. Like fullt er han både skarp i knollen og skrivefør, og i skulens overlærar, rektor Grå, finn han ein forbundsfelle og ven i felles interesse for det gamle Egypt. Herifrå går handlinga i ei retning som kan hende er verkeleg, kan hende berre draum. Fascinerande er det like fullt, både i eit snedig visuelt uttrykk med projisering av hieroglyfar og byggjesteinar på store scenografiske klossar, og i eit superopplagt ensemblespel med HyPer (Ola G. Furuseth) i spissen. Openhjarta innsatsar kjem det òg frå Per Schaanning som rektor Grå, Sara Khorami som mamma og Trini Lund, Amell Basic, Kaja Varjord og Petter Winther i ulike, kvikt oppfatta biroller. Sistnemnte Winther har òg laga musikken.
Framsyninga denne meldinga byggjer på, var ein matiné der ei stor gruppe såkalla «annleis» menneske var blant publikum. Dei gav til å byrje med mykje spontan og høyrbar respons på det dei såg, og det kunne verke litt farleg for stemninga i stykket. Men etter kvart stilna dei, tydeleg konsentrerte. Det er kan hende den beste komplimenten teateret kan få i dette tilfellet.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det Norske
Teatret, Scene 2:
Thor Soltvedt:
HyPer i Egypt
Regi: Petter Næss
Scenografi og kostyme:
Gjermund Andresen
Det Norske Teatret har i seinare tid lagt interessant og sympatisk vinn på framsyningar om born som fell utanfor A4-norma. Dei fleste av desse produksjonane har likevel vore teater for vaksne. Dramatiseringa av Thor Soltvedts’ prosalyriske barnebøker om HyPer presenterer seg som familieframsyning.
La det vere sagt med ein gong: Det er vakkert og spennande teater. I kva grad det kan appellere til born, vil ein vel sjå etter kvart. Det kan nok vere ei utfordring for unge tilskodarar å fordøye at godt vaksne folk spelar ungar, og det i eit ikkje-realistisk scenebilete, og attpå til i ei handling som går frå det kvardagsnære til det draumeaktig urealistiske. Men er ein først med på spelereglane, vert ein fort fanga inn.
9-årige Per har ein vanskeleg familiebakgrunn. Far hans er død i ei ulukke, tvillingsyster hans har slutta å snakke, stefaren går han dårleg saman med og mor hans er nære på utsliten. Sjølv er han diagnostisert som hyperaktiv og rekna som ein vandrande katastrofe både heime og på skulen. Like fullt er han både skarp i knollen og skrivefør, og i skulens overlærar, rektor Grå, finn han ein forbundsfelle og ven i felles interesse for det gamle Egypt. Herifrå går handlinga i ei retning som kan hende er verkeleg, kan hende berre draum. Fascinerande er det like fullt, både i eit snedig visuelt uttrykk med projisering av hieroglyfar og byggjesteinar på store scenografiske klossar, og i eit superopplagt ensemblespel med HyPer (Ola G. Furuseth) i spissen. Openhjarta innsatsar kjem det òg frå Per Schaanning som rektor Grå, Sara Khorami som mamma og Trini Lund, Amell Basic, Kaja Varjord og Petter Winther i ulike, kvikt oppfatta biroller. Sistnemnte Winther har òg laga musikken.
Framsyninga denne meldinga byggjer på, var ein matiné der ei stor gruppe såkalla «annleis» menneske var blant publikum. Dei gav til å byrje med mykje spontan og høyrbar respons på det dei såg, og det kunne verke litt farleg for stemninga i stykket. Men etter kvart stilna dei, tydeleg konsentrerte. Det er kan hende den beste komplimenten teateret kan få i dette tilfellet.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.