JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

TeaterMeldingar

Assosiert klassikar ­­
– men for kven?

Teatret Vårt lovar Shakespeare, men leverer noko anna.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Teateret opnar med sluttscena i stykket om det forelska unge paret i Verona.

Teateret opnar med sluttscena i stykket om det forelska unge paret i Verona.

Foto: Teatret Vårt

Teateret opnar med sluttscena i stykket om det forelska unge paret i Verona.

Teateret opnar med sluttscena i stykket om det forelska unge paret i Verona.

Foto: Teatret Vårt

2794
20191011
2794
20191011

Teatret Vårt

William Shakespeare:

Romeo og Julie

Omsett og omarbeidd av Simon Formo Hay
Regi: Simen Formo Hay
Scenografi: Eilif Fjeld Teisbo

Å annonsere eit kjent klassisk teaterstykke og så syne noko heilt anna er for så vidt eit kjent grep frå avantgardistiske frie teatergrupper. No ser det ut til at institusjonsteatra fylgjer etter. Iallfall gjer Teatret Vårt det no, med ei framsyning dei kallar Romeo og Julie og attpåtil krediterer Shakespeare for. La det vere sagt med ein gong: Dette er ikkje Shakespeare, og det er slett ikkje Romeo og Julie.

Pratsamt

I utgangspunktet ser det ut til at vi skal få nokolunde det vi er lova. Stykket opnar med sluttscena frå Romeo og Julie i om lag klassisk stil og i omsetjinga til Edvard Hoem. Men så vert det applaudert, og ein såkalla publikummar grip ordet og er full av lovord til skodespelarane. Dette er eit klassisk døme på «usynleg teater», der skodespelarar skal late som dei er frå folkemengda og ikkje i spel. Deretter vert vi kommanderte ut i foajeen, med melding om at vi snart skal få kome inn på premierefesten. Ute i foajeen held det usynlege teateret fram med at to i publikumsmengda byrjar å ropeprate til kvarandre, i ein dialog som faktisk kan minne litt om parti frå fyrsteakta i Romeo og Julie. Men når vi så vert sende attende til teatersalen, skjøner vi fort at dette ikkje kjem til å bli nokon versjon av Shakespeare-klassikaren.

Det vi får, er ei høglydt, hard og svært pratsam framsyning, der tilløpa til handling druknar i uklåre relasjonar mellom liksom-autentiske og liksom-fiktive personar. Det som gir seg ut for å vere dialogar, verkar mest som parallelle monologar utan intern korrespondanse. Her er mange forsøk på humor i metalandet mellom tekst og improvisasjon (som sjølvsagt ikkje er improvisasjon). Men det er ingen som ler, og dei merkelege forsøka på kjærleiksscener lèt oss sitje att heilt urørte.

Sjølvsagt ser vi at det er lagt eit stort arbeid i konseptutvikling, scenografi og effektar her. Skodespelarane gyv på av alle krefter, og det skal dei ha takk og respekt for.

Originalitet

Det skal òg innrømmast at prosjektet scorar ein del på originalitet, ikkje minst ved å gi oss eit lureprogramhefte før framsyning og det korrekte programmet først etterpå. Men til sjuande og sist bør ikkje teateret love publikum éin ting og levere noko heilt anna. Og dei bør ikkje prøve å lure oss til å tru at ting kjem ut av kontroll. Det ser vi godt at det ikkje gjer. Så dumme er vi ikkje.

(Produksjonen er vurdert etter framsyninga i Festiviteten i Kristiansund den 3. oktober.)

Bent Kvalvik

Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Teatret Vårt

William Shakespeare:

Romeo og Julie

Omsett og omarbeidd av Simon Formo Hay
Regi: Simen Formo Hay
Scenografi: Eilif Fjeld Teisbo

Å annonsere eit kjent klassisk teaterstykke og så syne noko heilt anna er for så vidt eit kjent grep frå avantgardistiske frie teatergrupper. No ser det ut til at institusjonsteatra fylgjer etter. Iallfall gjer Teatret Vårt det no, med ei framsyning dei kallar Romeo og Julie og attpåtil krediterer Shakespeare for. La det vere sagt med ein gong: Dette er ikkje Shakespeare, og det er slett ikkje Romeo og Julie.

Pratsamt

I utgangspunktet ser det ut til at vi skal få nokolunde det vi er lova. Stykket opnar med sluttscena frå Romeo og Julie i om lag klassisk stil og i omsetjinga til Edvard Hoem. Men så vert det applaudert, og ein såkalla publikummar grip ordet og er full av lovord til skodespelarane. Dette er eit klassisk døme på «usynleg teater», der skodespelarar skal late som dei er frå folkemengda og ikkje i spel. Deretter vert vi kommanderte ut i foajeen, med melding om at vi snart skal få kome inn på premierefesten. Ute i foajeen held det usynlege teateret fram med at to i publikumsmengda byrjar å ropeprate til kvarandre, i ein dialog som faktisk kan minne litt om parti frå fyrsteakta i Romeo og Julie. Men når vi så vert sende attende til teatersalen, skjøner vi fort at dette ikkje kjem til å bli nokon versjon av Shakespeare-klassikaren.

Det vi får, er ei høglydt, hard og svært pratsam framsyning, der tilløpa til handling druknar i uklåre relasjonar mellom liksom-autentiske og liksom-fiktive personar. Det som gir seg ut for å vere dialogar, verkar mest som parallelle monologar utan intern korrespondanse. Her er mange forsøk på humor i metalandet mellom tekst og improvisasjon (som sjølvsagt ikkje er improvisasjon). Men det er ingen som ler, og dei merkelege forsøka på kjærleiksscener lèt oss sitje att heilt urørte.

Sjølvsagt ser vi at det er lagt eit stort arbeid i konseptutvikling, scenografi og effektar her. Skodespelarane gyv på av alle krefter, og det skal dei ha takk og respekt for.

Originalitet

Det skal òg innrømmast at prosjektet scorar ein del på originalitet, ikkje minst ved å gi oss eit lureprogramhefte før framsyning og det korrekte programmet først etterpå. Men til sjuande og sist bør ikkje teateret love publikum éin ting og levere noko heilt anna. Og dei bør ikkje prøve å lure oss til å tru at ting kjem ut av kontroll. Det ser vi godt at det ikkje gjer. Så dumme er vi ikkje.

(Produksjonen er vurdert etter framsyninga i Festiviteten i Kristiansund den 3. oktober.)

Bent Kvalvik

Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Det vi får, er ei høglydt, hard og svært pratsam framsyning.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.

Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.

Foto: Andreas Roksvåg

TeaterMeldingar

Syltynt

E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.

Jan H. Landro
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.

Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.

Foto: Andreas Roksvåg

TeaterMeldingar

Syltynt

E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.

Jan H. Landro
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Andrej Kurkov
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Andrej Kurkov

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis