Sveve over parketten
Ein ny serie går i detalj om Michael Jordan og Chicago Bulls. Nostalgisk gåsehud skyt i vêret.
Michael Jordan feirar NBA-sigeren i 1998 saman med lagkameratane.
Foto frå dokumentarfilmen
DOKUMENTARSERIE
Regi: Jason Hehir
Michael Jordan: Den siste dansen (Orig.tittel: The Last Dance)
Med: Michael Jordan, Scottie Pippen, Dennis Rodman
Den idrettsretta fjernsynskanalen ESPN frå USA har produsert ein dokumentarserie på ti episodar om Chicago Bulls frå sesongen 1997–98, som Netflix no presenterer som sin original. Då den elles veltalande skarpskyttaren Steve Kerr blir spurd om kva som var unikt med det laget, svarar han: «Eeeh, vi har Michael Jordan.»
Full effekt
Sist eg var i USA, var det ei pilegrimsreise i 1998 for å sjå Michael Jordan spele i sin siste sesong for Chicago Bulls, i ei tid då eg var sjukleg oppslukt av Jordan, Bulls og basketball. Effekten er sterk av usett materiale frå den sesongen, grundige oppveksthistorier om heltane og ferske intervju med dei sentrale aktørane. Jordan er framleis smart og sjarmerande. Han er sjølvsagt i sentrum, men i den andre episoden av dei to som kom denne veka, får Scottie Pippen fortent fokus. Idrettshistoria har neppe sett ein betre støttespelar.
Rabagasten Dennis Rodman har òg teke seg fri frå fraternisering med Kim Jung-un. Meir perifere personar som Barack Obama og Bill Clinton får skyta inn nokre ord om heltar frå heimtrakter. Bad guy er avlidne dagleg leiar Jerry Krause, som ville rasere laget og byggje nytt for profitt. Mellom mannfolka som deler minna sine, er den filosofisk disponerte trenaren Phil Jackson ein fryd å høyre igjen. Scenene frå parketten vekkjer så klart størst kjensler. Som ei dame i publikum seier:
– Jordan er poesi i rørsle.
Grundig glorie
Stemninga er stor når «I Ain’t No Joke» av Eric B. & Rakim rungar over tidlause bilete av tekniske finessar. Det musikalske repertoaret er diverre òg prega av meir generiske tonar som plar plage store seriar.
Ressursar har likevel plussar. Ein har grave djupt og godt. Detaljnivået er nok litt i overkant for dei utanfor kyrkjelyden. Dette er ikkje ei konsentrert bombe som filmen Diego Maradona frå i fjor. Dramaet konsentrerer seg heller ikkje om skandalar.
Friksjonen finn vi mellom forretning og idretten til den absolutte atlet. Jordan er ein sublim streiting. Med himmelsk svev, vill vinnarvilje og dei mjuke hendene var han makelaus. Ein lang serie med mimring om meisteren er balsam for sjela.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
DOKUMENTARSERIE
Regi: Jason Hehir
Michael Jordan: Den siste dansen (Orig.tittel: The Last Dance)
Med: Michael Jordan, Scottie Pippen, Dennis Rodman
Den idrettsretta fjernsynskanalen ESPN frå USA har produsert ein dokumentarserie på ti episodar om Chicago Bulls frå sesongen 1997–98, som Netflix no presenterer som sin original. Då den elles veltalande skarpskyttaren Steve Kerr blir spurd om kva som var unikt med det laget, svarar han: «Eeeh, vi har Michael Jordan.»
Full effekt
Sist eg var i USA, var det ei pilegrimsreise i 1998 for å sjå Michael Jordan spele i sin siste sesong for Chicago Bulls, i ei tid då eg var sjukleg oppslukt av Jordan, Bulls og basketball. Effekten er sterk av usett materiale frå den sesongen, grundige oppveksthistorier om heltane og ferske intervju med dei sentrale aktørane. Jordan er framleis smart og sjarmerande. Han er sjølvsagt i sentrum, men i den andre episoden av dei to som kom denne veka, får Scottie Pippen fortent fokus. Idrettshistoria har neppe sett ein betre støttespelar.
Rabagasten Dennis Rodman har òg teke seg fri frå fraternisering med Kim Jung-un. Meir perifere personar som Barack Obama og Bill Clinton får skyta inn nokre ord om heltar frå heimtrakter. Bad guy er avlidne dagleg leiar Jerry Krause, som ville rasere laget og byggje nytt for profitt. Mellom mannfolka som deler minna sine, er den filosofisk disponerte trenaren Phil Jackson ein fryd å høyre igjen. Scenene frå parketten vekkjer så klart størst kjensler. Som ei dame i publikum seier:
– Jordan er poesi i rørsle.
Grundig glorie
Stemninga er stor når «I Ain’t No Joke» av Eric B. & Rakim rungar over tidlause bilete av tekniske finessar. Det musikalske repertoaret er diverre òg prega av meir generiske tonar som plar plage store seriar.
Ressursar har likevel plussar. Ein har grave djupt og godt. Detaljnivået er nok litt i overkant for dei utanfor kyrkjelyden. Dette er ikkje ei konsentrert bombe som filmen Diego Maradona frå i fjor. Dramaet konsentrerer seg heller ikkje om skandalar.
Friksjonen finn vi mellom forretning og idretten til den absolutte atlet. Jordan er ein sublim streiting. Med himmelsk svev, vill vinnarvilje og dei mjuke hendene var han makelaus. Ein lang serie med mimring om meisteren er balsam for sjela.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.