Sjangerforvirra operettetiltak
Dagsaktualisert czardasfyrstinne hamnar mest i vulgær limbo.
Magnus Staveland som Edwin og Eli-Kristin Hanssveen som Sylva Varescu.
Foto: Erik Berg
Den Norske Opera og Ballett
Emmerich Kálmán/ Leo Stein/ Bela Jenbach:
Czardasfyrstinnen
Norsk gjendikting: Gudrun Elisabeth Glette
Regi: Hanne Tømta
Scenografi: Olav Myrtvedt
Koreografi: Jonas Øren
Musikalsk leiing: Stefan Veselka
Operetten er ein stakkars nedvurdert teatersjanger, gamaldags i både musikkstil og handlingsmønster. Det er ingenting teatermakarar skyr meir enn det gamaldagse. Likevel hentar ein jamleg eit par i sjangeren fram att, som ein tråd mellom før og no.
Czardasfyrstinnen av Kálmán er ein av dei mest slitesterke av desse, full av både smektande og morosame melodiar. Men miljøskildringa? Fyrstar og grevar som forelskar seg i nattklubbsongarinner? Det kjennest langt borte og lenge, lenge sidan. Skal ein få la det vere som det er, eller ikkje?
Modernisering
Moderniserte opera- og operetteframsyningar er no eit kjent og omdiskutert omgrep. Det kan fungere, men det kan òg gå gale. I Hanne Tømtas regi går operetten føre seg i Oslo i 2022, tittelpersonen Sylva Varescu gjev seg ut for å vere transkvinne (svært kulturelt moteriktig), og arenaen hennar består mest av outrerte homsar.
Sjølv fleire av «sparkepikene» er menn. Denne skeive vinklinga på kabaretlivet er òg følgt opp av den nye omsetjinga, som i første akt har fjerna alle songliner som hyllar kvinner. Herrane som vanlegvis syng om «die Mädel, die Mädel...» og «Mädchen gibt es wunderfeine», syng her berre nøytralt om flørt og kyss og kjærleik, må vite. Det må ikkje bli for heteronormativt.
I det heile er den nye omsetjinga vel konsonanthard. Korleis syng ein lange tonar på ord som perfekt og prosjekt?
Alt dette skal kombinerast med ein ung fyrste, rett nok ein finansfyrstearving denne gongen, som elskar divaa i teateret. Edwin skal vere stykkets romantiske helt.
Narraktig
På premieren hadde Magnus Staveland ingen problem med å få klem på dei vakre songane. Men han er i kostyme og spelestil køyrd inn i ein narraktig typeteikning, der det aldri tek fyr med korkje lidenskap eller søtleik.
Ho han elskar, Sylva, på premieren Eli-Kristin Hanssveen, er på si side merkeleg hard og likegyldig i rolla, sjølv om songane glir aldri så leikent og kvitrande. Og enno er vi nokre som synest ein kjærleiksduett skal ende med eit kyss, ikkje med at kvinna tek mannen på rumpeballane.
Lettare er det for det andre kjærleiksparet, grev Boni og komtesse Stasi. Her er meir leik og gøy enn lidenskap. Rickard Söderbergs Boni endrar seg rett nok umotivert frå homo til hetero etter pausen, men sjarmerer seg lett frå metamorfosen, og Frøy Hovland Holtbakk som Stasi har ein spontan gratie vi har etterlyst lenge.
Gynginga mellom tørr notid og romantisk fortid glir lettare etter pausen. Det hjelper òg at Lasse Lindtner, Mari Maurstad og Robert Skjærstad tek plass og tilfører nokre stenk av naturleg komedie.
Scenografien gir fin atmosfære, med ein romansk boge i tre variantar, frå akt til akt. Men til sjuande og sist er det musikken som held det heile saman, rimeleg nok. Og i dei flotte store korpartia får vi faktisk den vesle rislinga på ryggen vi hadde voner om.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Den Norske Opera og Ballett
Emmerich Kálmán/ Leo Stein/ Bela Jenbach:
Czardasfyrstinnen
Norsk gjendikting: Gudrun Elisabeth Glette
Regi: Hanne Tømta
Scenografi: Olav Myrtvedt
Koreografi: Jonas Øren
Musikalsk leiing: Stefan Veselka
Operetten er ein stakkars nedvurdert teatersjanger, gamaldags i både musikkstil og handlingsmønster. Det er ingenting teatermakarar skyr meir enn det gamaldagse. Likevel hentar ein jamleg eit par i sjangeren fram att, som ein tråd mellom før og no.
Czardasfyrstinnen av Kálmán er ein av dei mest slitesterke av desse, full av både smektande og morosame melodiar. Men miljøskildringa? Fyrstar og grevar som forelskar seg i nattklubbsongarinner? Det kjennest langt borte og lenge, lenge sidan. Skal ein få la det vere som det er, eller ikkje?
Modernisering
Moderniserte opera- og operetteframsyningar er no eit kjent og omdiskutert omgrep. Det kan fungere, men det kan òg gå gale. I Hanne Tømtas regi går operetten føre seg i Oslo i 2022, tittelpersonen Sylva Varescu gjev seg ut for å vere transkvinne (svært kulturelt moteriktig), og arenaen hennar består mest av outrerte homsar.
Sjølv fleire av «sparkepikene» er menn. Denne skeive vinklinga på kabaretlivet er òg følgt opp av den nye omsetjinga, som i første akt har fjerna alle songliner som hyllar kvinner. Herrane som vanlegvis syng om «die Mädel, die Mädel...» og «Mädchen gibt es wunderfeine», syng her berre nøytralt om flørt og kyss og kjærleik, må vite. Det må ikkje bli for heteronormativt.
I det heile er den nye omsetjinga vel konsonanthard. Korleis syng ein lange tonar på ord som perfekt og prosjekt?
Alt dette skal kombinerast med ein ung fyrste, rett nok ein finansfyrstearving denne gongen, som elskar divaa i teateret. Edwin skal vere stykkets romantiske helt.
Narraktig
På premieren hadde Magnus Staveland ingen problem med å få klem på dei vakre songane. Men han er i kostyme og spelestil køyrd inn i ein narraktig typeteikning, der det aldri tek fyr med korkje lidenskap eller søtleik.
Ho han elskar, Sylva, på premieren Eli-Kristin Hanssveen, er på si side merkeleg hard og likegyldig i rolla, sjølv om songane glir aldri så leikent og kvitrande. Og enno er vi nokre som synest ein kjærleiksduett skal ende med eit kyss, ikkje med at kvinna tek mannen på rumpeballane.
Lettare er det for det andre kjærleiksparet, grev Boni og komtesse Stasi. Her er meir leik og gøy enn lidenskap. Rickard Söderbergs Boni endrar seg rett nok umotivert frå homo til hetero etter pausen, men sjarmerer seg lett frå metamorfosen, og Frøy Hovland Holtbakk som Stasi har ein spontan gratie vi har etterlyst lenge.
Gynginga mellom tørr notid og romantisk fortid glir lettare etter pausen. Det hjelper òg at Lasse Lindtner, Mari Maurstad og Robert Skjærstad tek plass og tilfører nokre stenk av naturleg komedie.
Scenografien gir fin atmosfære, med ein romansk boge i tre variantar, frå akt til akt. Men til sjuande og sist er det musikken som held det heile saman, rimeleg nok. Og i dei flotte store korpartia får vi faktisk den vesle rislinga på ryggen vi hadde voner om.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
Bondelagsleiar Bjørn Gimming talar til demonstrantane utanfor Stortinget torsdag morgon. Bønder frå heile landet protesterer mot måten bondeinntekta blir rekna ut på.
Foto: Heiko Junge / NTB
Jordskjelvet
Senterpartiet ville løfte bøndene, men har skaka sitt eige grunnfjell.
Abortutvalet saman med helseminister Ingvild Kjerkol under overrekkinga av rapporten. Utvalet føreslår å flytte grensa for sjølvbestemt abort til veke 18.
Foto: Heiko Junge / NTB
Moralske kvalar
Å leggje restriksjonar på abort, er ein måte å anerkjenne menneskeverdet på, seier Morten Magelssen i abortutvalet. Han tok dissens.
Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.
Foto: Paul Kleiven / NTB
Villrein i eit villnis
Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.
Edvard Munch: «Dagen derpå» (1894).
Nasjonalmuseet
Bakrus
Verst er plagene utpå morgonkvisten når promillen ligg kring null.