JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Meldingar

Olav H. Hauge-dagbøkene: 1. januar 1968

Brødrene Karamasov lånte eg av sokneprest Olafson, eg var 20 år då. Ho gjorde eit sterkt inntrykk på meg.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
2277
20231006
2277
20231006

Kaldt. Sol. Vinter. – Lese meir i Raskolnikov. Kjende hovudet verkte i dag då eg vakna, eg las for mykje i går, levde med. Og eg byrja att i dag, det gjeng til endes med andre bandet no.

Dette er den mest spanande detektivroman som er skriven! Eg segjer det, det stemmer sikkert. Meir vil eg ikkje segja.

Leita fram Zweigs Drei Meister, eg trur han kan skildra denne forfattaren for meg, sjølv vil eg ikkje prøva på det. Endå eg har lese mykje av han fram gjenom åri, ja eg har vel fare gjenom det som er kome på norsk av han, tenkjer eg.

Kafka, Rilke, kva vilde dei ha vore utan Dostojevkij? «Gloomy», segjer ein kinesisk forfattar til Moravia um han. Kan gjerne vera det. Verdi var «gloomy», og er det i dag òg. Raskolnikov for eg gjenom då eg var ung, eg forstod visst ikkje mykje av den boki.

Brødrene Karamasov lånte eg av sokneprest Olafson, eg var 20 år då. Ho gjorde eit sterkt inntrykk på meg. Eg hugsar henne som farge: gul, sjukleg gul. Kor det har seg, kan eg ikkje forklåra no. Ho greip meg ikkje slik då eg las henne uppatt for 15–16 år sidan, kanskje var eg ikkje so inntrykksvár då – las meir med forstanden.

Idioten tykte eg var forvitneleg. Og I dødens hus er alltid gripande. De besatte kom eg ikkje heilt igjenom. Dobbeltgjengeren tykte eg var fantastisk.

Raskolnikov har eit etterord som kanskje ikkje nett styrkjer romanen – ei forklåring eller ei tyding for veiksinna og sentimentale lesarar. Det er likevel noko attpå, ein kjenner at slutten er nær då han vender um då han møter Sonja utanfor politistasjonen, ser dei spyrjande augo hennar, um han har gjort offeret. So den forklåringi til slutt høyrer liksom ikkje med.

Hovudtankane i Raskolnikov er mykje av dei same som Nietzsche tumla med, kanskje her er ein samanheng, eg torer ikkje segja det.

Det er noko å tenkja på – Uppdal har i «Isberget» kome inn på fårlege tankar som sikkert viser attende til Raskolnikovs problem, eg trur ein må setja seg inn i Dostojevskij og Nietzsche og Strindberg og Hamsun skal ein forstå det diktet – det gjeng drag i alle desse forfattarane som mykje godt er sams, dei har mykje godt tumla med same spursmåli òg.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Kaldt. Sol. Vinter. – Lese meir i Raskolnikov. Kjende hovudet verkte i dag då eg vakna, eg las for mykje i går, levde med. Og eg byrja att i dag, det gjeng til endes med andre bandet no.

Dette er den mest spanande detektivroman som er skriven! Eg segjer det, det stemmer sikkert. Meir vil eg ikkje segja.

Leita fram Zweigs Drei Meister, eg trur han kan skildra denne forfattaren for meg, sjølv vil eg ikkje prøva på det. Endå eg har lese mykje av han fram gjenom åri, ja eg har vel fare gjenom det som er kome på norsk av han, tenkjer eg.

Kafka, Rilke, kva vilde dei ha vore utan Dostojevkij? «Gloomy», segjer ein kinesisk forfattar til Moravia um han. Kan gjerne vera det. Verdi var «gloomy», og er det i dag òg. Raskolnikov for eg gjenom då eg var ung, eg forstod visst ikkje mykje av den boki.

Brødrene Karamasov lånte eg av sokneprest Olafson, eg var 20 år då. Ho gjorde eit sterkt inntrykk på meg. Eg hugsar henne som farge: gul, sjukleg gul. Kor det har seg, kan eg ikkje forklåra no. Ho greip meg ikkje slik då eg las henne uppatt for 15–16 år sidan, kanskje var eg ikkje so inntrykksvár då – las meir med forstanden.

Idioten tykte eg var forvitneleg. Og I dødens hus er alltid gripande. De besatte kom eg ikkje heilt igjenom. Dobbeltgjengeren tykte eg var fantastisk.

Raskolnikov har eit etterord som kanskje ikkje nett styrkjer romanen – ei forklåring eller ei tyding for veiksinna og sentimentale lesarar. Det er likevel noko attpå, ein kjenner at slutten er nær då han vender um då han møter Sonja utanfor politistasjonen, ser dei spyrjande augo hennar, um han har gjort offeret. So den forklåringi til slutt høyrer liksom ikkje med.

Hovudtankane i Raskolnikov er mykje av dei same som Nietzsche tumla med, kanskje her er ein samanheng, eg torer ikkje segja det.

Det er noko å tenkja på – Uppdal har i «Isberget» kome inn på fårlege tankar som sikkert viser attende til Raskolnikovs problem, eg trur ein må setja seg inn i Dostojevskij og Nietzsche og Strindberg og Hamsun skal ein forstå det diktet – det gjeng drag i alle desse forfattarane som mykje godt er sams, dei har mykje godt tumla med same spursmåli òg.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.

Foto: Wildside

FilmMeldingar
Håkon Tveit

Roma – ein lukka by

Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.

Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.

Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Ordskifte
Bjørn Kvalsvik Nicolaysen

Ja til skule, nei til studentfabrikk

Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn
Andrej Kurkov

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Foto: Selmer Media

FilmMeldingar

Ja takk, Çatak

Eit sanningsord: Lærerværelset er høgst sjåverdig.

Brit Aksnes
Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Leonie Benesch spelar hovudrolla som læraren Carla Nowak.

Foto: Selmer Media

FilmMeldingar

Ja takk, Çatak

Eit sanningsord: Lærerværelset er høgst sjåverdig.

Brit Aksnes

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis