Olav H. Hauge-dagbøkene: 1. januar 1968
Brødrene Karamasov lånte eg av sokneprest Olafson, eg var 20 år då. Ho gjorde eit sterkt inntrykk på meg.
Kaldt. Sol. Vinter. – Lese meir i Raskolnikov. Kjende hovudet verkte i dag då eg vakna, eg las for mykje i går, levde med. Og eg byrja att i dag, det gjeng til endes med andre bandet no.
Dette er den mest spanande detektivroman som er skriven! Eg segjer det, det stemmer sikkert. Meir vil eg ikkje segja.
Leita fram Zweigs Drei Meister, eg trur han kan skildra denne forfattaren for meg, sjølv vil eg ikkje prøva på det. Endå eg har lese mykje av han fram gjenom åri, ja eg har vel fare gjenom det som er kome på norsk av han, tenkjer eg.
Kafka, Rilke, kva vilde dei ha vore utan Dostojevkij? «Gloomy», segjer ein kinesisk forfattar til Moravia um han. Kan gjerne vera det. Verdi var «gloomy», og er det i dag òg. Raskolnikov for eg gjenom då eg var ung, eg forstod visst ikkje mykje av den boki.
Brødrene Karamasov lånte eg av sokneprest Olafson, eg var 20 år då. Ho gjorde eit sterkt inntrykk på meg. Eg hugsar henne som farge: gul, sjukleg gul. Kor det har seg, kan eg ikkje forklåra no. Ho greip meg ikkje slik då eg las henne uppatt for 15–16 år sidan, kanskje var eg ikkje so inntrykksvár då – las meir med forstanden.
Idioten tykte eg var forvitneleg. Og I dødens hus er alltid gripande. De besatte kom eg ikkje heilt igjenom. Dobbeltgjengeren tykte eg var fantastisk.
Raskolnikov har eit etterord som kanskje ikkje nett styrkjer romanen – ei forklåring eller ei tyding for veiksinna og sentimentale lesarar. Det er likevel noko attpå, ein kjenner at slutten er nær då han vender um då han møter Sonja utanfor politistasjonen, ser dei spyrjande augo hennar, um han har gjort offeret. So den forklåringi til slutt høyrer liksom ikkje med.
Hovudtankane i Raskolnikov er mykje av dei same som Nietzsche tumla med, kanskje her er ein samanheng, eg torer ikkje segja det.
Det er noko å tenkja på – Uppdal har i «Isberget» kome inn på fårlege tankar som sikkert viser attende til Raskolnikovs problem, eg trur ein må setja seg inn i Dostojevskij og Nietzsche og Strindberg og Hamsun skal ein forstå det diktet – det gjeng drag i alle desse forfattarane som mykje godt er sams, dei har mykje godt tumla med same spursmåli òg.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Kaldt. Sol. Vinter. – Lese meir i Raskolnikov. Kjende hovudet verkte i dag då eg vakna, eg las for mykje i går, levde med. Og eg byrja att i dag, det gjeng til endes med andre bandet no.
Dette er den mest spanande detektivroman som er skriven! Eg segjer det, det stemmer sikkert. Meir vil eg ikkje segja.
Leita fram Zweigs Drei Meister, eg trur han kan skildra denne forfattaren for meg, sjølv vil eg ikkje prøva på det. Endå eg har lese mykje av han fram gjenom åri, ja eg har vel fare gjenom det som er kome på norsk av han, tenkjer eg.
Kafka, Rilke, kva vilde dei ha vore utan Dostojevkij? «Gloomy», segjer ein kinesisk forfattar til Moravia um han. Kan gjerne vera det. Verdi var «gloomy», og er det i dag òg. Raskolnikov for eg gjenom då eg var ung, eg forstod visst ikkje mykje av den boki.
Brødrene Karamasov lånte eg av sokneprest Olafson, eg var 20 år då. Ho gjorde eit sterkt inntrykk på meg. Eg hugsar henne som farge: gul, sjukleg gul. Kor det har seg, kan eg ikkje forklåra no. Ho greip meg ikkje slik då eg las henne uppatt for 15–16 år sidan, kanskje var eg ikkje so inntrykksvár då – las meir med forstanden.
Idioten tykte eg var forvitneleg. Og I dødens hus er alltid gripande. De besatte kom eg ikkje heilt igjenom. Dobbeltgjengeren tykte eg var fantastisk.
Raskolnikov har eit etterord som kanskje ikkje nett styrkjer romanen – ei forklåring eller ei tyding for veiksinna og sentimentale lesarar. Det er likevel noko attpå, ein kjenner at slutten er nær då han vender um då han møter Sonja utanfor politistasjonen, ser dei spyrjande augo hennar, um han har gjort offeret. So den forklåringi til slutt høyrer liksom ikkje med.
Hovudtankane i Raskolnikov er mykje av dei same som Nietzsche tumla med, kanskje her er ein samanheng, eg torer ikkje segja det.
Det er noko å tenkja på – Uppdal har i «Isberget» kome inn på fårlege tankar som sikkert viser attende til Raskolnikovs problem, eg trur ein må setja seg inn i Dostojevskij og Nietzsche og Strindberg og Hamsun skal ein forstå det diktet – det gjeng drag i alle desse forfattarane som mykje godt er sams, dei har mykje godt tumla med same spursmåli òg.
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.